Et lite eventyr..

Vi vil gjerne meddele om en litt spesiell opplevelse utenom det vanlige som vi har hatt de siste dagene. For aa ta det fra begynnelsen av befinner vi oss naa i Udaipur og har vaert her i fire dager. Dagen vi ankom bestemte vi oss for aa ta paa den japanske sightseeing-buksa og faa sett oss litt omkring paa ekte turistvis. Vi fulgte stroemmen av likesinnende og den foerte oss til en baattur ut til et lite oeypalass. Stua sammen som griser i en binge satt vi i en liten roed baat omgitt av feite tyskere og knipsende japanere, samtlige ikledd roede, glisne redningsvester.

Vel ute paa oeya var vi ferdige med dagens oppdrag paa ti minutter , og begynte aa se etter en mulighet for aa komme oss tilbake. Men baaten vaar var selvsagt allerede paa vei tilbake for aa hente en ny dose turister. En gjeng forretningsmenn i dress gikk viktige forbi oss og ned i en liten sprek speedbaat. En av mennene kom bort til oss og spurte hoeflig om vi trengte skyss noen steder (vi saa kanskje litt bortkomne ut). Vi takka pent nei, for vi fikk jo inn allerede med morsmelka at fremmede menn sitter man ikke paa med! Et minutt senere kom en av de andre mennene og sa at prinsen oensket at vi kom med han i baaten, og at vi burde se paa det som en stor aere. Med flakkende blikk og noelende steg befant vi oss med ett stigende ombord i baaten uten at det helt hadde sunket inn hva mannen akkurat hadde sagt. En ekte prins! Var vi kommet til himmelen? Var det en droem, eller bare en fantasi?

Vel framme naermest ramlet vi ut paa brygga og takka saa pent og ydmykt vi bare kunne for oss og sjangla mot utgangen. Ikke lenge etter kom en av tjenerne loepende heseblesende etter oss med penn og papir og sa at det var etter prinsens oenske at vi skrev ned navn, hotell og romnummer. Vi lot oss ikke be to ganger (baer over med oss- vi er tross alt bare to smaa piker med smaa ungpikehjerter). Samtidig fikk vi ut av han at prinsen var selveste soennen av Maharanaen av Mewar, eieren av det verdensberoemte Lake Palace av Udaipur og en del av verdens eldste kongelige dynasti. Deretter gikk dagen med til aa fantasere om hva som kunne komme til aa skje, og aa se fnisende tilbake paa det vi akkurat hadde opplevd. Det maatte bare ha vaert en droem? Og ja, vi var teite..

Saa, i gaar kveld, tok vi paa oss spanderbuksene vaare og bestilte bord paa et av byens mest ekslusive restauranter som laa inne paa palassomraadet. Vi kjoerte paa med deilig forrett, nydelig roedvin og unektelig god hovedrett. Da vi var kommet ganske saa godt ned i vinflaska og var paa vei til aa bestille oss en sheesha (vannpipe), saa vi han! Vaar prins!

Med dunkende hjerter og soete smil (og utvilsomt ved hjelp av en uvirksom sheesha) havna han ved bordet vaart resten av kvelden. Den forloep seg akkurat slik du kan tenke deg det, som en droem. Kallenavnet er Raj (Maharaj Kumar Sahib Lakshyaraj Singhji Mewar ble litt for langt for oss) og han er dreven i etikette og det aa foere en samtale. Vi kunne ikke annet enn aa slappe av og hygge oss (vinen hadde nok litt aa si). Naar det var paa tide aa finne loppekassa og regninga skulle betales med skrekk og gru, fikk vi bare en kort kommentar fra kelneren om at 'the bill has been taken care of'. Vi kikket bort paa prinsen vaar og fikk et lurt blunk tilbake. Sukk..

Telefonnummerene ble utvekslet og idag ble vi bedt med paa en deilig lunsj med hvitvin og tjenere som sto parat til aa helle i glassene vaare etter hver slurk (ja, det kunne bli littegranne irriterende). Vi foelte oss nesten som kongelige selv fordi hvorenn vi stod og gikk, bukket og hilste alle naar de saa prinsen.

Etter mat var det tid for baattur. Vi glemte forresten aa nevne den sinnsykt fine kameraten som var med. Han er modell. Trenger vi aa si mer?


Og ja, dette er bare en skrytemail. Vet det kan bli litt kvalmt. Vi beklager.

Men pokkern for en bra opplevelse!!