Et lite eventyr..

Vi vil gjerne meddele om en litt spesiell opplevelse utenom det vanlige som vi har hatt de siste dagene. For aa ta det fra begynnelsen av befinner vi oss naa i Udaipur og har vaert her i fire dager. Dagen vi ankom bestemte vi oss for aa ta paa den japanske sightseeing-buksa og faa sett oss litt omkring paa ekte turistvis. Vi fulgte stroemmen av likesinnende og den foerte oss til en baattur ut til et lite oeypalass. Stua sammen som griser i en binge satt vi i en liten roed baat omgitt av feite tyskere og knipsende japanere, samtlige ikledd roede, glisne redningsvester.

Vel ute paa oeya var vi ferdige med dagens oppdrag paa ti minutter , og begynte aa se etter en mulighet for aa komme oss tilbake. Men baaten vaar var selvsagt allerede paa vei tilbake for aa hente en ny dose turister. En gjeng forretningsmenn i dress gikk viktige forbi oss og ned i en liten sprek speedbaat. En av mennene kom bort til oss og spurte hoeflig om vi trengte skyss noen steder (vi saa kanskje litt bortkomne ut). Vi takka pent nei, for vi fikk jo inn allerede med morsmelka at fremmede menn sitter man ikke paa med! Et minutt senere kom en av de andre mennene og sa at prinsen oensket at vi kom med han i baaten, og at vi burde se paa det som en stor aere. Med flakkende blikk og noelende steg befant vi oss med ett stigende ombord i baaten uten at det helt hadde sunket inn hva mannen akkurat hadde sagt. En ekte prins! Var vi kommet til himmelen? Var det en droem, eller bare en fantasi?

Vel framme naermest ramlet vi ut paa brygga og takka saa pent og ydmykt vi bare kunne for oss og sjangla mot utgangen. Ikke lenge etter kom en av tjenerne loepende heseblesende etter oss med penn og papir og sa at det var etter prinsens oenske at vi skrev ned navn, hotell og romnummer. Vi lot oss ikke be to ganger (baer over med oss- vi er tross alt bare to smaa piker med smaa ungpikehjerter). Samtidig fikk vi ut av han at prinsen var selveste soennen av Maharanaen av Mewar, eieren av det verdensberoemte Lake Palace av Udaipur og en del av verdens eldste kongelige dynasti. Deretter gikk dagen med til aa fantasere om hva som kunne komme til aa skje, og aa se fnisende tilbake paa det vi akkurat hadde opplevd. Det maatte bare ha vaert en droem? Og ja, vi var teite..

Saa, i gaar kveld, tok vi paa oss spanderbuksene vaare og bestilte bord paa et av byens mest ekslusive restauranter som laa inne paa palassomraadet. Vi kjoerte paa med deilig forrett, nydelig roedvin og unektelig god hovedrett. Da vi var kommet ganske saa godt ned i vinflaska og var paa vei til aa bestille oss en sheesha (vannpipe), saa vi han! Vaar prins!

Med dunkende hjerter og soete smil (og utvilsomt ved hjelp av en uvirksom sheesha) havna han ved bordet vaart resten av kvelden. Den forloep seg akkurat slik du kan tenke deg det, som en droem. Kallenavnet er Raj (Maharaj Kumar Sahib Lakshyaraj Singhji Mewar ble litt for langt for oss) og han er dreven i etikette og det aa foere en samtale. Vi kunne ikke annet enn aa slappe av og hygge oss (vinen hadde nok litt aa si). Naar det var paa tide aa finne loppekassa og regninga skulle betales med skrekk og gru, fikk vi bare en kort kommentar fra kelneren om at 'the bill has been taken care of'. Vi kikket bort paa prinsen vaar og fikk et lurt blunk tilbake. Sukk..

Telefonnummerene ble utvekslet og idag ble vi bedt med paa en deilig lunsj med hvitvin og tjenere som sto parat til aa helle i glassene vaare etter hver slurk (ja, det kunne bli littegranne irriterende). Vi foelte oss nesten som kongelige selv fordi hvorenn vi stod og gikk, bukket og hilste alle naar de saa prinsen.

Etter mat var det tid for baattur. Vi glemte forresten aa nevne den sinnsykt fine kameraten som var med. Han er modell. Trenger vi aa si mer?


Og ja, dette er bare en skrytemail. Vet det kan bli litt kvalmt. Vi beklager.

Men pokkern for en bra opplevelse!!

Hvor er Willy- i India?!

Per dags dato, sitter vi med to oemme, slitne rumper etter 36 timer paa et humpete indisk tog. Og naar vi sier humpete, da snakker vi risting, svinging, humping, tuting og det du kan komme paa som braaker og rister. Vi er i Ahmedabad og venter paa et nytt tog, og 12 nye timer med herlig, indisk komfort. De siste togturene vi har hatt, har inneholdt baade krypende kakkerlakker i nakken og kravlende rotter mellom bena. Det er rart hvor mye man venner seg til, selv om man befinner seg paa 1. klasse...

For to uker siden var vi i Kumily. Det var et lite, sjarmerende sted, der hovedattraksjonene var teplantasjer, krydderhager og Periyar naturreservat. Vi bodde i en liten trehytte, hvor det var ekstremt viktig at vi lukka vinduene pga alle apekattene som hoppa rundt. Vi ble med to amerikanere paa guida tur rundt i naturreservatet, og ble ganske ivrige da guiden vaar saa en elefant i det fjerne. Vi beveget oss raskt mot elefanten som visstnok var der, og stussa litt over at guiden sto igjen.. Da vi kom tilbake, (uten egentlig aa ha sett noe) var guiden saa vennlig aa opplyse om at indiske elefanter er veldig aggresive ovenfor mennesker, og at vi egentlig bare burde ha snudd og gaatt fort tilbake. Jada...

Etter et par dager der, tok vi buss til Munnar (og ja, ordet humpete kan nevnes her og). Ikke de 9 kuleste timene vi har opplevd, men vi fikk tida til aa gaa med noe som maa vaere bortimot norgesrekord i "Mitt skip er lastet med" kun med dyrearter. I Munnar var det igjen teplantasjer og vakker natur som ventet oss. Vi traff to hyggelige franske gutter den foerste kvelden, og sammen dro vi paa Rikshaw- sightseeing den paafoelgende dagen. Betalte skarve 150 kr for 4 stk for en dag. Ble fraktet rundt akkurat hvor vi ville, og hadde en fin dag sammen med noe som maa vaere indias hyggeligste rikshawman (se bilde) (og ja, ordet humping kan ogsaa nevnes her!!).

Dagen etter dro vi og de franske guttene til Madurai, byen med det hellige tempelet Sri Meenakski, laget i 1560 og er hele 6 hektar stort. Digert med andre ord. Det er vanskelig aa beskrive foelelsen du faar naar du gaar inn i et slikt imponerende byggverk. Barfoett vandra vi rundt med aapen munn, virrende blikk og visste egentlig ikke helt hvor vi skulle staa og gaa. Det var indere overalt, noen laa paa gulvet og ba, andre ofra blomster og frukt, noen mediterte mens andre var opptatt med dagens salg av smaa offerlys og blomster. LITT annen opplevelse enn aa gaa inn i Ringsakerkirka for aa si det saann! Templet inneholdt ogsaa elefanter som gav velsignelser, og apekatter som tagg om bananer.

Fulle av inntrykk satte vi oss igjen paa toget, denne gangen til Bangalore, hvor vi skulle moete en indisk familie som onkelen til Hedvig kjenner. Vi hadde planlagt paa forhaand aa moete Krishna paa togstasjonen. Det som derimot ikke var saa noeye gjennomtenkt, var at ca 60 % av alle mannfolk i India heter Krishna, og at alle, ALLE har bart og ser like ut. Det hele utartet seg til aa bli en times lang "Hvor er Willy?" opplevelse, med to slitne, forrvirra jenter fra Norge som lette etter en inder hvis utseende var ukjent. Etter aa ha kommet seg fram til hovedinngangen, istedetfor aa staa i taxikoen i feil ende av stasjonen, kom det en fryktelig blid inder i skjoert, bart og oransje haar. Krishna er en mann i sin beste alder, akkurat runda 60, kulemage og med en fryktelig iver etter aa laere oss ALT om India. Paa en uke rakk vi innom indisk ofring, bryllup, barndaap, ekte indisk mat spist paa riktig vis (sittende paa gulvet, spise med hoeyre haanda fra et bananblad) og smaa indiske ord og vaeremaater. Det faktum at vi maatte sitte paa gulvet aa spise har igjen gaatt hardest ut over vaare allerede oemme rumper.
Det aa faa bo i en indisk familie en uke var en utrolig stor opplevelse. De behandlet oss som prinsesser, og kjoerte paa med mat saa det toet ut av oera til slutt. Vi skaffa oss indiske drakter, og foelte oss rimelig dumme der vi ble beglodd av hundrevis av flirfulle indere paa de ulike tilstelningene vi var paa.

La oss forklare litt om hvordan det er aa reise paa tur for to blonde jenter i India. Se for deg at du har paa deg klovnedrakt, klovnesko og roed parykkk, der du vandrer ned Karl Johan. Med andre ord, du skiller deg litt ut, og blir litt beglodd. Vi har aldri blitt saa beglodd i hele vaart lange liv! I samme setning vil vi ogsaa si at dette ikke oppleves saerlig behagelig. Tiggere som drar i bena vaare og vil ha penger, innpaaslitne selgere som vil selge deg all slags mulig moekk, og indere som proever aa lure deg hele tiden. Som dere skjonner saa kan det vaere utrolig slitsomt, MEN alt har sin sjarm, og vi har ogsaa truffet utrolig mange hyggelige, hjelpsomme mennesker som gjoer turen til det det er- en sinnsykt bra opplevelse!