For aa fortsette der vi slapp forrige gang, gikk det ikke langt tid foer vi igjen satt i en klovnebil.. Da vi kom opp til Hanoi etter aa ha reist videre opp gjennom Vietnam, meldte vi oss paa en pakketur mens bussen sto klar utenfor og ventet paa oss (Etter 4 maaneder paa tur har vi blitt ganske saa spontane av oss). Det hele var bestemt, bestilt og betalt paa 5 minutter. Vi rakk ikke engang aa gaa paa do mellom den ene bussen til den andre. Uten aa helt ha forstaatt hva vi meldte oss paa, skulle vi paa en tre dagers tur ut til Halong Bay, det beroemte stedet der noen av scenene i ‘Tomorrow Never Dies” med James Bond ble filmet. Vel framme paa havna ble vi moett av noe som skulle vaere en “eksklusiv, unik baattur rundt Halong“, men som i realiteten var en av Vietnams mest velutviklede turistfeller. Minst 100 like baater sto troekt sammen, med 10 ganger saa mange like forvirrede turister som oss. Vi ble troekt sammen i baaten med en gjeng som var tre ganger stoerre enn det som sto i turbeskrivelsen, Den mest oppsiktvekkende delen av gjengen var et knippe fete, brautende russere. Vodkaen, grovbroedet og medbrakt kjoett kom opp paa bordet med en gang, og dette ble fortaert jevnt over gjennom hele turen. Volumet steg i takt med at vodkaflaska ble toemt. Det var med stor sorg vi tok farvel med de underholdene russerne, de hadde nemlig bare meldt seg paa en dagstur, mens vi seilte videre til stedet vi skulle, et naturreservat vi ikke husker navnet paa. ‘Naturreservatet’ var en heslig havn med enda mer heslige neonlys blinkende over alt, og musikk som runget ut over alle de heslige barene. Ganske saa heslig med andre ord.
Dagen etter sto vi tidlig opp og dro paa en 3 timers fjelltur paa en av toppene der vi fikk sett litt av den flotte naturen som faktisk er der. Deretter var det ut paa baattur til en oey som skulle visstnok ha en masse aper- derav navnet apeoeya. Her tok turen en litt ny og spennende vri da vi maatte til med livredning! For aa se apene maatte man nemlig klatre opp en skummel og farlig steinvegg. I slipperser sto vi over den turen, og tok heller litt kayaking rundt oeya. Da vi kom tilbake hadde en av jentene falt ned og slaatt ryggen. Resten av gjengen sto bare tafatt rundt og saa paa, mens den stakkars jenta laa der og skalv og graat. Det var da Hedvig og Helle rykket til med sine skralle foerstehjelpskunnskaper og satte hele gjengen i sving. Baara ble laget, speedbaat ble tilkalt og vi forsikret oss om at jenta ikke hadde brukket noe. Vi stroek henne paa panna og holdt henne i haanda, og var opgitte over at vi som de yngste paa hele baaten, var de som tok mest ansvar og kontroll. Senere paa kvelden fikk vi hoere at alt var bra og ingen ting var brukket.
Men dramatikken skulle ingen ende ta. Etter at alle hadde lagt seg samme kvelden skulle vi nok en gang redde liv! Takket vaere Helles gode luktesans og Hedvigs raske reaksjonsevne avverget vi nemlig storbrann paa hotellet! Det hadde tatt fyr i aircondition- anlegget, og vi var de eneste som fikk med oss dette. Hedvig sprang rundt og vekket irriterte turister som ville sove og som egentlig ikke brydde seg, mens Helle og romkameraten vaar loep ut i bare undertoeyet og varslet nattvakta. Det vi fort skulle merke, var at ingen egentlig bryddde seg om at det sto flammer ut av veggen! Nattevakta var mer opptatt av aa lyse paa Helle og romkameraten som sto meget lettkledde ute paa gata. Vi klarte tilslutt aa vekke de som jobba der, men de brydde seg heller lite og visste rett og slett ikke hva de skulle gjoere. Til slutt ble aircondition anlegget skrudd av, og alle, dvs oss, kunne vende tilbake til rommet. Litt fortumlede og med hoey puls la vi oss igjen, og var glade for vi skulle tilbake til Hanoi dagen etter.
I Hanoi meldte vi oss paa nok en spontantur. Denne gangen til fjellandsbyen Sapa (vi rakk saavidt aa gaa paa do mellom bussutvekslingen dennne gangen). Sapa er en sjarmerende liten by hoeyt oppe I de vietnamesiske fjellene. Med en fantastisk utsikt over dalen under og de hoeye fjellene rundt er det populaert sted for spreke backpackere. Turopperatoerene I Hanoi frister med fjellturer som tar deg med paa besoek til de etniske minoritetsgruppene som bor I smaa landsbyer rundt om I dalene. Dette maatte vaere midt I blinken for to trauste vikinger som oss tenkte vi! Entusiasmen forsvant fort Idet vi steg ut av klovnebilen og ble moett av tjukk taake og turister med ullgensere og lue. Med andre ord Ikke helt optimale forhold til aa melde seg paa et par dagers gaatur I fjellene uten skikkelig med regnklaer. I stedet tok vi inn paa et boettekott av et hotellrom med fersk musebaesj, spindelvev og lopper (Ugg). Dagene ble brukt til aa gaa smaa dagsturer paa egenhaand I byens omegn mellom regnbygene, og ellers jobbe aktivt for aa stoette den lokale organisasjonen Hua Sua-skolen. Skolen er for foreldreløse, gatebarn og barn av krigsskadede og ekstremt fattige, og har utdannet over 3000 elever siden starten I 1995. Naa maa dere ikke faa galt inntrykk av oss her. Vaar del av “hjelpen” bestod nemlig I aa legge igjen saa mye penger som mulig I kakedisken paa restauranten Baguett og Chocolat, hvor alt overskuddet gaar til organisasjonen. Med mye daarlig og kaldt vaer var det deilig aa sette seg ned med en kopp sjokolade, noe godt attaat og en bok foran peisen paa kafeen. Det skulle bli trist aa si farvel til dette og Vietnam som vi var blitt saa glade i. Neste stopp var flyplassen I Hanoi og et helt nytt land.
Med masse sommerfugler i magen satte vi oss paa flyet opp til Hong Kong. Sommerfuglene ble ikke akkurat mindre etter ha aa lest om de mange spraakproblemene som kom til aa vente oss I Kina, landet der det snakkes ekstremt lite engelsk. Uskyldige spoersmaal som: Can I have new sheets in my bed please? Kan plutselig bli: You wanna shit in your bed? Eller; Can I have a fork on my table Please? kan kineserne oppfatte som: You wanna fuck on the table?!
Paa flyplassen i Hong Kong var det en litt spent Helle som moette Emily, en soet kinesisk jente som hun ble kjent med I Italia. Vi skulle bo hos familien hennes en hel uke og det viste seg aa vaere en sprudlende og morsom gjeng som ikke visste hva av godt de kunne gjoere for oss. Det aa bo hos en kinesisk familie gjorde at vi fikk oppleve byen paa en annen maate enn om vi skulle stresset rundt med kart og kompass paa egenhaand. Selve byen er en gigantisk samling hoeyblokker, shoppingsentere, barer og vestlige restauranter. Veldig ren og stilig, men ufattelig forurenset. Her fikk vi virkelig proevd ut storbylivet og Emily tok med oss med overalt. Penga floey alt for fort for to jenter som fortsatt hadde igjen 2 uker I Kina.
Videre floey vi til neste storby, Shanghai, verdens mest hurtigvoksende by. I to dager var vi igjen omsvermet av skyskrapere, byggekraner og et tykt lag eksos. I superfart saa vi alt det viktige, og vi rakk til og med aa treffe paa en totning I 350. etasje I Shanghais hoeyste bygning. Verden er ikke stor!
Moekk leie av forrurensning og storby satte vi oss paa flyet til Qingdao, I haap om en litt mer rolig og mindre by. Den ‘lille soete sjarmerende strandbyen’ vaar viste seg aa vaere en by med 1.3 millioner innbyggere, full av atter hoeye bygninger, McDonald’s sjapper og et nytt lag forurensning. Idet vi steg ut av flyet, fulle av foventninger om sol og sommer, ble vi istedet moett av en temperatur som kunne minne om en skikkelig sur hoestdag i Norge. Med andre ord, ikke helt bikinivaer. Vi snurra oss rundt igjen, og bestilte i all hast flybilletter til Xi`an et par dager senere. Her haaper vi aa faa med oss en viktig kulturell bit av Kina ettersom det har vaert Kinas hovedstad et par dynastier tilbake. Deretter gaar turen opp til Beijing, siste stoppested paa turen!
søndag 20. mai 2007
mandag 7. mai 2007
mandag 30. april 2007
Motorsykkelskrepper i dukkeland
Etter late dager i Sihanoukville i Kambodsja, satte vi oss paa bussen for aa la oss frakte over grensa til Vietnam. Begge var kjempespente, dette var noe vi hadde gledet oss til lenge. Men etter et par timer i buss begynte vi begge aa bli litt daffe og lei. For aa faa litt paafyll av adrenalin i kroppen, kom Helle paa det glupe innfall idet vi sto paa grensa, at vi skulle bytte pass! Hittil paa turen har vi blitt tatt enten som tvillinger eller soestre hvorenn vi har kommet. Saa for aa faa en virkelig bekreftelse paa hvor "like" vi er i asiatiske oeyne fant vi ut at hvis passkontrolloerens roengtensyn ikke kunne se forskjell, kunne ingen. Paa forhaand hadde alle i bussen levert passene sine for aa faa dem stemplet og godkjent. Vi sto begge litt halvspente da det var opprop og sjekking av pass og identitet. Da turen kom til froeken Hedvig Senstad, gled Helle elegant frem av koen, ga et lite soett smil, og fikk passet i haanden etter aa ha blitt gransket noeye opp og ned. Samme skjedde da froeken Helle Hermansen ble ropt opp. Saa resten av bussturen var Helle Hedvig og Hedvig Helle. Eller, Hedle eller Helvig om du vil. Ja, en smule forvirrende, selv for oss. (Og ja, baer over med oss, etter 4 maaneder paa reise har humoren blitt en smule degradert).
Vel fremme i Ho Chi Min City, trengte vi nok en gang et adrenalinpaafyll. Dette fikk vi mettet da vi leide oss to gamle sykler og bestemte oss for aa utforske bylivet i gatene som en ekte vietnameser. Dvs at man maa sykle rett som en pinne fordi man ikke er alene paa veien, men deler den med ikke mindre enn 4 millioner scootere pluss diverse andre fremkomstmidler. Uhell oppstaar ofte (noe vi saa opptil flere ganger) hvis man er en smule ustoe. Tenk deg den foelelsen av aa sykle paa en vei hvor man ikke lenger kan se asfalten for alle syklistene og mopedistene, kjenner varmen fra eksospottene rundt leggene og ser eksosen omsverme oss paa alle kanter. Det hadde ikke vaert plass til en eneste vietnameser til mellom all trafikken. Og det eneste ordet som kom ut av kjeften paa oss var: "shiiiiiiiiiiiiiiiiiit" idet vi proevde aa svinge til venstre i det samme krysset hvor alle andre saa ut til aa skulle i alle andre retninger enn vaar egen. Ja, en smule kaotisk, men sinnsykt kult! Og en iskald pils etterpa har aldri smakt bedre..
I denne historien hoerer det ogsaa med at Hedvig nesten ble arrestert! "Aa se, de protesterer mot noe!" sier en entusiastisk Hedvig og drar frem kameraet og begynner aa knipse. Helle skjoenner fort at det er noe som ikke stemmer idet hun i hvitoeyet ser groennkledde menn i uniform komme loepende i all hast rett mot turisten Hedvig. Det neste hun ser er en veivende, sint vietnameser som griper kameraet, Hedvig som febrilsk proever aa forklare at hun bare er en uskyldig uvitende turist, og flere groennkledde menn med koeller som stroemmer til. Det viste seg nemlig at det ikke var en demonstrasjon, men en parade for den avdoede kommunistiske lederen Ho Chi Min, noe man tydeligvis ikke er lov ta bilde av. Hedvig slapp saavidt unna haandjernene takket vaere at blondt haar, store pupper og et jaevlig bredt og uskyldig smil!
Videre gikk turen til Dalat, en liten by i hoeylandet i Vietnam, regnet som den mest romantiske byen i hele Vietnam, med frodig natur og vakkert landskap. Paa forhaand hadde vi lest i vaar kjaere bibel om en gruppe som kalte seg Easy Riders som tok paa seg guidede turer for turister bakpaa motorsyklene. Vi forestilte oss dem som noen harbarka vietnamesere med lakk og laer paa svaere Harley Davidsons, moerke solbriller og en sigg i kjeften. Det som ventet oss da vi steg ut av bussen var derimot Onkel Tintin og Onkel Dong. To soete besteforeldre paa seksti med hver sin lille Honda som sjarmerte oss i senk med en gang. Vi sa gladelig ja takk til aa bli med dem paa en firedagerstur rundt i hoeylandet og ned til kysten.
I loepet av disse fantastiske dagene som motorsykkelbabes, fikk vi et stoerre innblikk i Vietnam enn vi ville ha faatt paa noen annen maate. De tok oss med paa hjemmebesoek hos smaa etniske grupper hvor vi laerte om hvordan de levde og hvor vanskelig det er aa vaere en av de fattigste gruppene i Vietnam. Godteriet vi hadde kjoept med paa forhaand ble mottatt med store smil og var veldig populaert, spesielt blandt de yngste. Onklene vaare visste hvor de beste spisestedene var og vi fikk proeve alt. Vi stoppet paa utallige plantasjer og fikk plukke ivrig det vi ville av frukt og groent som vi stappet velvillig ned i ganen. Fikk til og med smake cashewnoettfrukt, en soet og veldig saftig opplevelse.
Vel framme og vel saare i baken ankom vi Mui Ne, takket for turen og slang oss ned i hengekoyene. Der ble vi liggendes i tre dager og stirre ut paa det blaa havet og beundre alle kitesurferne som slentret forbi med sine brune veltrente kropper.
Uthvilte og med friskt mot satte vi saa nesa nordover mot Hoi An. Her steg vi ut av backpackerrollen og inn i den materialistiske. Dette er nemlig Byen med stor B for de som foretrekker skreddersydde klaer, haandlagde sko, late ettermiddager paa kafe og sene kvelder med roedvin og herlig mat. Vi kjenner allerede at naar vi proever aa sette ord paa denne byen som vi falt saann for, oensker vi oss tilbake. Hele byen har en lun og varm stemning, med klassisk musikk stroemmende ut fra hvert gatehjoerne, idylliske smaa butikker og trange smug. Dagene vaare bestod av frokost med ferske baguetter ved elvebredden, deretter skredder- og skomakerbesoek, formiddagskaffe paa kafe med en god bok og noe godt attaat. Deretter var det paa’n igjen med proeving og korrigering av klaer for saa aa avslutte dagen paa en romantisk restaurant med deilig vietnamesisk mat og en flaske roedvin. Saa var det rett i loppekassa, (bokstavelig talt) som vi var saa generoese aa dele sammen med baade kakkerlakker og et par mindre soete mus og rotter.
Vi vil foroevrig meddele at vi befinner oss i dukkeland. “Store” vietnamesiske menn (gjerne ett til to hoder kortere enn oss) glir lett ned i plastikkstolene som florerer paa alle de smaa gaterestaurantene. Dette gjoer at vi foeler oss som kjemper, med tanke paa at disse stolene er identiske med de som staar i dukkestua hjemme. Det ekke like kult naar stolen sitter igjen idet vi skal til aa gaa.. Vi syns synd paa den litt stoerre amerikanske dama som havna paa gulvet med et hoeyt brak idet stolen knakk i to under henne, og haaper det aldri skjer med oss!
I dukkeland er det ikke bare stolene og menneskene som er smaa, men ogsaa kjoeretoeyene. Naar vietnameserne refererer til ordet buss, er det en kassebil. Og naar de refererer til kassebil, er den paa stoerrelse med den lille, groenne yarisen til Helles mor.
Vi har funnet en fellesbetegnelse for disse to kjoeretoyene: Klovnebil.
Begge fylles til randen av turister, baggasje, og hvis plass (noe det tydeligvis alltid er), et par vietnamesere paa toppen. Turistene alltid nederst til vaar ergelse, deretter baggasjen og de stakkars smaa vietnameserne klemmes tilfeldig inn der det er plass. Vi morer oss stort hver gang disse klovnebilene skal toemmes, som ingen ende tar.
Vi “gleder” oss allerede til neste gang.. :0)
Vel fremme i Ho Chi Min City, trengte vi nok en gang et adrenalinpaafyll. Dette fikk vi mettet da vi leide oss to gamle sykler og bestemte oss for aa utforske bylivet i gatene som en ekte vietnameser. Dvs at man maa sykle rett som en pinne fordi man ikke er alene paa veien, men deler den med ikke mindre enn 4 millioner scootere pluss diverse andre fremkomstmidler. Uhell oppstaar ofte (noe vi saa opptil flere ganger) hvis man er en smule ustoe. Tenk deg den foelelsen av aa sykle paa en vei hvor man ikke lenger kan se asfalten for alle syklistene og mopedistene, kjenner varmen fra eksospottene rundt leggene og ser eksosen omsverme oss paa alle kanter. Det hadde ikke vaert plass til en eneste vietnameser til mellom all trafikken. Og det eneste ordet som kom ut av kjeften paa oss var: "shiiiiiiiiiiiiiiiiiit" idet vi proevde aa svinge til venstre i det samme krysset hvor alle andre saa ut til aa skulle i alle andre retninger enn vaar egen. Ja, en smule kaotisk, men sinnsykt kult! Og en iskald pils etterpa har aldri smakt bedre..
I denne historien hoerer det ogsaa med at Hedvig nesten ble arrestert! "Aa se, de protesterer mot noe!" sier en entusiastisk Hedvig og drar frem kameraet og begynner aa knipse. Helle skjoenner fort at det er noe som ikke stemmer idet hun i hvitoeyet ser groennkledde menn i uniform komme loepende i all hast rett mot turisten Hedvig. Det neste hun ser er en veivende, sint vietnameser som griper kameraet, Hedvig som febrilsk proever aa forklare at hun bare er en uskyldig uvitende turist, og flere groennkledde menn med koeller som stroemmer til. Det viste seg nemlig at det ikke var en demonstrasjon, men en parade for den avdoede kommunistiske lederen Ho Chi Min, noe man tydeligvis ikke er lov ta bilde av. Hedvig slapp saavidt unna haandjernene takket vaere at blondt haar, store pupper og et jaevlig bredt og uskyldig smil!
Videre gikk turen til Dalat, en liten by i hoeylandet i Vietnam, regnet som den mest romantiske byen i hele Vietnam, med frodig natur og vakkert landskap. Paa forhaand hadde vi lest i vaar kjaere bibel om en gruppe som kalte seg Easy Riders som tok paa seg guidede turer for turister bakpaa motorsyklene. Vi forestilte oss dem som noen harbarka vietnamesere med lakk og laer paa svaere Harley Davidsons, moerke solbriller og en sigg i kjeften. Det som ventet oss da vi steg ut av bussen var derimot Onkel Tintin og Onkel Dong. To soete besteforeldre paa seksti med hver sin lille Honda som sjarmerte oss i senk med en gang. Vi sa gladelig ja takk til aa bli med dem paa en firedagerstur rundt i hoeylandet og ned til kysten.
I loepet av disse fantastiske dagene som motorsykkelbabes, fikk vi et stoerre innblikk i Vietnam enn vi ville ha faatt paa noen annen maate. De tok oss med paa hjemmebesoek hos smaa etniske grupper hvor vi laerte om hvordan de levde og hvor vanskelig det er aa vaere en av de fattigste gruppene i Vietnam. Godteriet vi hadde kjoept med paa forhaand ble mottatt med store smil og var veldig populaert, spesielt blandt de yngste. Onklene vaare visste hvor de beste spisestedene var og vi fikk proeve alt. Vi stoppet paa utallige plantasjer og fikk plukke ivrig det vi ville av frukt og groent som vi stappet velvillig ned i ganen. Fikk til og med smake cashewnoettfrukt, en soet og veldig saftig opplevelse.
Vel framme og vel saare i baken ankom vi Mui Ne, takket for turen og slang oss ned i hengekoyene. Der ble vi liggendes i tre dager og stirre ut paa det blaa havet og beundre alle kitesurferne som slentret forbi med sine brune veltrente kropper.
Uthvilte og med friskt mot satte vi saa nesa nordover mot Hoi An. Her steg vi ut av backpackerrollen og inn i den materialistiske. Dette er nemlig Byen med stor B for de som foretrekker skreddersydde klaer, haandlagde sko, late ettermiddager paa kafe og sene kvelder med roedvin og herlig mat. Vi kjenner allerede at naar vi proever aa sette ord paa denne byen som vi falt saann for, oensker vi oss tilbake. Hele byen har en lun og varm stemning, med klassisk musikk stroemmende ut fra hvert gatehjoerne, idylliske smaa butikker og trange smug. Dagene vaare bestod av frokost med ferske baguetter ved elvebredden, deretter skredder- og skomakerbesoek, formiddagskaffe paa kafe med en god bok og noe godt attaat. Deretter var det paa’n igjen med proeving og korrigering av klaer for saa aa avslutte dagen paa en romantisk restaurant med deilig vietnamesisk mat og en flaske roedvin. Saa var det rett i loppekassa, (bokstavelig talt) som vi var saa generoese aa dele sammen med baade kakkerlakker og et par mindre soete mus og rotter.
Vi vil foroevrig meddele at vi befinner oss i dukkeland. “Store” vietnamesiske menn (gjerne ett til to hoder kortere enn oss) glir lett ned i plastikkstolene som florerer paa alle de smaa gaterestaurantene. Dette gjoer at vi foeler oss som kjemper, med tanke paa at disse stolene er identiske med de som staar i dukkestua hjemme. Det ekke like kult naar stolen sitter igjen idet vi skal til aa gaa.. Vi syns synd paa den litt stoerre amerikanske dama som havna paa gulvet med et hoeyt brak idet stolen knakk i to under henne, og haaper det aldri skjer med oss!
I dukkeland er det ikke bare stolene og menneskene som er smaa, men ogsaa kjoeretoeyene. Naar vietnameserne refererer til ordet buss, er det en kassebil. Og naar de refererer til kassebil, er den paa stoerrelse med den lille, groenne yarisen til Helles mor.
Vi har funnet en fellesbetegnelse for disse to kjoeretoyene: Klovnebil.
Begge fylles til randen av turister, baggasje, og hvis plass (noe det tydeligvis alltid er), et par vietnamesere paa toppen. Turistene alltid nederst til vaar ergelse, deretter baggasjen og de stakkars smaa vietnameserne klemmes tilfeldig inn der det er plass. Vi morer oss stort hver gang disse klovnebilene skal toemmes, som ingen ende tar.
Vi “gleder” oss allerede til neste gang.. :0)
mandag 2. april 2007
Paa landeveien i Kambodsja.
“Should you become the victim of a robbery, do not panic and do not, under any circumstances, struggle. Calmly raise your hands and let your attacker take what they want. DO NOT reach for your pockets as the assailant may think you are reaching for a gun!”
Etter aa ha lest dette i vaar kjaere reisebibel, satte vi oss paa en tvilsomt shabby buss med dette i bakhodet, og satte kursen oestover mot det som regnes for aa vaere Asias daarligste veinett/reisesystem. Bussturen paa 125 km burde vaert overstaatt paa cirka 3 timer, men takket vaere at vi lot oss rundlure av han som solgte oss billettene, ble det naermere 10 timer paa en oede, roed sandete landesti.
Foerste stopp var Siem Reap og Ankor. For de av dere som har sprekker i den obligatoriske historiebiten, regnes Ankor som et av verdens sju underverker med Ankor Vat i spissen som verdens stoerste religioese bygning. Oi! To dager floey av sted ettersom vi suste av gaarde i vaar lille tuk-tuk og fikk med oss de ufattelig storslaatte tempelbygningene som befinner seg paa et omraade stoerre enn selve Siem Reap!
"Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. 1,7 millioner døde. Da han kom til makten, innstiftet han raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført. I forhold til befolkningstallet var Pol Pots folkemord vaerre enn baade Mao, Hitler og Stalins."
Dette er hva som ventet oss i hovedstaden Phnom Phen. Raatt og brutalt. Toul Sleng museet er et evig minne baade for khmererne og for alle oss andre om hvor faele mennesker kan bli mot hverandre. Foer krigen var det en helt vanlig ungdomsskole, men under de fire aarene Pol Pot satt ved makten ble det omgjort til en torturleir. Alle med utdanning, motstandere, regjeringsmedlemmer og til aa med de som kunne SE smarte ut ved f.eks aa bruke briller, havnet der for aldri aa komme ut igjen i live. Det hele ble veldig virkelig og personlig fordi rundt om paa skolen var det hengt opp bilder av ofrene. Alt som skjedde der ble dokumentert. Vi kunne se bilder av ofrene baade foer, under og etter tortur. Piggtraadgjernet var forsatt oppe og torturredskapene laa slik de ble forlatt. Vi sto begge med taarer i oeynene og gaasehud da guiden vaar fortalte hennes egen historie om hvordan hele familien hennes ble utslettet og hun selv sendt ut paa landet for aa jobbe i en alder av 14 aar. Da krigen var over hadde hun gaatt til fots i hele tre maaneder for aa komme tilbake til landsbyen sin. Naa jobber hun ved museet og gjennopplever dette hver dag for aa fortelle om det som har skjedd.
Killing Fields of Choeung Ek var stedet der alle ofrene ble fraktet ut om natten, drept og dumpet i graver rundt om paa omraadet. For aa spare kuler, ble det brukt spader, hakker, kniver og alt mulig tenkelig. Spedbarn ble slaatt mot trearne mens moedrene ble tvungett til aa se paa foer de selv ble voldtatt og drept. Slik raaskap hadde vi aldri forestilt oss mennesker kunne gjoere mot andre! Det hele ble ikke bedre av at mens vi gikk der, ble vi opplyst om at vi traakket paa menneskeben og klaer som fortsatt kom opp fra massegravene.
Som dere kanskje kan forstaa har det gaatt veldig inn paa oss aa oppleve dette. Noe som gjoer det kanskje saa sterkt for oss er at det faktisk skjedde for ikke lenger enn 30 aar siden. Man kan jo bare forestille seg at vaar foreldregenerasjon skulle ha opplevd det aa miste hele sin familie og alt de eier, og med det utgangspunktet bygge opp en ny generasjon..
Etter et par intense dager i hovedstaden, var det veldig godt aa komme seg ut til havet og til Sihanoukville. Her saa vi for oss noen rolige dager paa stranda for aa lade batteriene foer Vietnam. Det vi ikke hadde ventet oss var alle selgerne, tiggerne, krigsofrene og barna som florerte paa stranda. Mineofrene sleper seg rundt oss og ber om en slant, mens de smaa barna gaar rundt og selger tegninger og smykker de har laget selv. Det minner oss konstant paa alt dette landet har opplevd og hvor mye de strever for aa komme seg opp og frem. De har et langt stykke igjen, men har allerede kommet seg langt takket vaere en utrolig staapaavilje og deres nydelige smil og sjarm.
Hvis dere vil lese mer om Kambodsjas blodige historie, kan dere gaa inn paa denne utfyllende linken: http://www.forskning.no/Artikler/2005/januar/1103113849.61/artikkel_print
Etter aa ha lest dette i vaar kjaere reisebibel, satte vi oss paa en tvilsomt shabby buss med dette i bakhodet, og satte kursen oestover mot det som regnes for aa vaere Asias daarligste veinett/reisesystem. Bussturen paa 125 km burde vaert overstaatt paa cirka 3 timer, men takket vaere at vi lot oss rundlure av han som solgte oss billettene, ble det naermere 10 timer paa en oede, roed sandete landesti.
Foerste stopp var Siem Reap og Ankor. For de av dere som har sprekker i den obligatoriske historiebiten, regnes Ankor som et av verdens sju underverker med Ankor Vat i spissen som verdens stoerste religioese bygning. Oi! To dager floey av sted ettersom vi suste av gaarde i vaar lille tuk-tuk og fikk med oss de ufattelig storslaatte tempelbygningene som befinner seg paa et omraade stoerre enn selve Siem Reap!
"Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. 1,7 millioner døde. Da han kom til makten, innstiftet han raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført. I forhold til befolkningstallet var Pol Pots folkemord vaerre enn baade Mao, Hitler og Stalins."
Dette er hva som ventet oss i hovedstaden Phnom Phen. Raatt og brutalt. Toul Sleng museet er et evig minne baade for khmererne og for alle oss andre om hvor faele mennesker kan bli mot hverandre. Foer krigen var det en helt vanlig ungdomsskole, men under de fire aarene Pol Pot satt ved makten ble det omgjort til en torturleir. Alle med utdanning, motstandere, regjeringsmedlemmer og til aa med de som kunne SE smarte ut ved f.eks aa bruke briller, havnet der for aldri aa komme ut igjen i live. Det hele ble veldig virkelig og personlig fordi rundt om paa skolen var det hengt opp bilder av ofrene. Alt som skjedde der ble dokumentert. Vi kunne se bilder av ofrene baade foer, under og etter tortur. Piggtraadgjernet var forsatt oppe og torturredskapene laa slik de ble forlatt. Vi sto begge med taarer i oeynene og gaasehud da guiden vaar fortalte hennes egen historie om hvordan hele familien hennes ble utslettet og hun selv sendt ut paa landet for aa jobbe i en alder av 14 aar. Da krigen var over hadde hun gaatt til fots i hele tre maaneder for aa komme tilbake til landsbyen sin. Naa jobber hun ved museet og gjennopplever dette hver dag for aa fortelle om det som har skjedd.
Killing Fields of Choeung Ek var stedet der alle ofrene ble fraktet ut om natten, drept og dumpet i graver rundt om paa omraadet. For aa spare kuler, ble det brukt spader, hakker, kniver og alt mulig tenkelig. Spedbarn ble slaatt mot trearne mens moedrene ble tvungett til aa se paa foer de selv ble voldtatt og drept. Slik raaskap hadde vi aldri forestilt oss mennesker kunne gjoere mot andre! Det hele ble ikke bedre av at mens vi gikk der, ble vi opplyst om at vi traakket paa menneskeben og klaer som fortsatt kom opp fra massegravene.
Som dere kanskje kan forstaa har det gaatt veldig inn paa oss aa oppleve dette. Noe som gjoer det kanskje saa sterkt for oss er at det faktisk skjedde for ikke lenger enn 30 aar siden. Man kan jo bare forestille seg at vaar foreldregenerasjon skulle ha opplevd det aa miste hele sin familie og alt de eier, og med det utgangspunktet bygge opp en ny generasjon..
Etter et par intense dager i hovedstaden, var det veldig godt aa komme seg ut til havet og til Sihanoukville. Her saa vi for oss noen rolige dager paa stranda for aa lade batteriene foer Vietnam. Det vi ikke hadde ventet oss var alle selgerne, tiggerne, krigsofrene og barna som florerte paa stranda. Mineofrene sleper seg rundt oss og ber om en slant, mens de smaa barna gaar rundt og selger tegninger og smykker de har laget selv. Det minner oss konstant paa alt dette landet har opplevd og hvor mye de strever for aa komme seg opp og frem. De har et langt stykke igjen, men har allerede kommet seg langt takket vaere en utrolig staapaavilje og deres nydelige smil og sjarm.
Hvis dere vil lese mer om Kambodsjas blodige historie, kan dere gaa inn paa denne utfyllende linken: http://www.forskning.no/Artikler/2005/januar/1103113849.61/artikkel_print
mandag 19. mars 2007
Svoemmer med haier og sover med kakkerlakker.
Se for dere to blonde jenter paa nattdykking i havet.
Er det naturlig aa tro at de mister foelget sitt og roter seg fullstending bort? - Ja.
Skjedde det? - Ja. Etter aa ha fullfoert Open Water kurset begynte vi paa Advanced kurs samme kveld. Vi dro ut ved solnedgang, fikk paa oss dykkerutstyret og ble utdelt en lommelykt hver og nedover bar det. Til vaart forsvar paa at vi rotet oss bort, er det ikke saa lett aa holde styr paa opp og ned, fram og tilbake og hvem som er hvem saa langt der nede i bekmoerket. Plutselig var de foran oss borte, og en lett panikk bredte seg mens vi lette etter de andre i ett minutt (som laererboka sier) foer vi maatte bite i det sure eplet og stige opp til overflaten. Saa der laa vi altsaa, tittende opp paa en nydelig, stjerneklar himmel, i paavente av at resten av gruppa skulle oppdage at vi mangla. Etter en stund kom de andre opp, og vi gikk ned igjen, litt mindre hoeye i hatten, og fikk et vellykket dykk, tross alt! (De foran oss ble kanskje litt lei av at vi pusta dem i nakken hele resten av dykket!)
Vi gjorde totalt 9 dykk, det ene bedre enn det andre. Oeya Koh Tao har noen av de beste dykkestedene i Asia. Korallrevene er frodige og fulle av fargerike fisker. Nede paa 30- meters dyp var vi saa heldige aa se en hai paa naert hold, ca 2 meter lang og 15 meter unna! Det skal nok sies at denne haien bare kommer til aa strekke seg og komme naermere for hver gang denne historien blir fortalt. Av andre minneverdige opplevelser saa kan vi nevne en gigantisk skilpadde, og en heftig slaasskamp mellom dykkerinstruktoeren vaar og to Trigger- fisker!!
Se for dere en Hollywood film, tekstet paa engelsk av Thaier. Er det naturlig aa tro at thaienes ekstremt daarlige engelsk klarer aa lage setninger som viker litt fra det opprinnelige?
-Ja. De dagene vi dykka, og ikke kunne konsumere alkohol, ble det rolige filmkvelder istedet. Selv de mest hardbarka actionfilmene kunne bli ganske saa humoristiske med tanke paa hvordan de var teksta. Vi trakk lett paa smilebaandene da det ble sagt paa filmen "I'm confused", og oversettelsen var "I'm prostituted". Eller vaar favoritt: "Remember, keep your ass open", istedetfor "Remember, keep you eyes open."
Se for dere to blonde jenter paa tur med en firhjuling og et lokalt thai-kart.
Er det naturlig aa tro at de havner paa totalt feil side av oeya i forhold til kart og plan? - Ja. Skjedde det? - Ja.
En dag vi var solbrente og lei strandlivet, leide vi oss en firhjuling og suste rundt paa oyea. Og da mener vi virkelig RUNDT paa oeya. Vi farta baade oest og vest, opp og ned og paa veier som ikke eksisterte. Ordet vei er vel kanskje ikke helt passende, humpete sti passer bedre inn. Dette saakalte kartet vi brukte kunne like gjerne vaert lagd av en treaarig analfabet, med vilkaaerlige stedsnavn slengt paa rundt omkring. Heldigvis fant vi riktig sti hjem foer natten senket seg, og de uttallige barene aapnet.
Se for dere to blonde jenter i den billigste bungalowen de kunne finne. Er det naturlig aa tro at denne bungalowen inneholdt x antall kakkerlakkfamilier? - Ja.
Vekket Helles broel halve nabolaget, og tilkalte internasjonale styrker i form av tyskere, canadiere,franskmenn og et par troette svensker? -Ja. Allerede den foerste kvelden/natta fikk vi utrydda et par familier, minst! Dagen etter kom det en troett og lei tysker med kakkerlakk spray til oss, han var nok litt lei av all denne skrikinga og bankinga paa natterstider. Litt smaaflaue takket vi pent, og brukte sprayen flittig.
Se for dere to blonde jenter som oever seg paa aa bli mestere i pinnespising. Er det naturlig aa tro at Helle knekker alle pinnene hun forsoeker seg med, og at all maten til Hedvig havner i fanget? - Ja. Skjedde det? - Hver gang! Men etter tre uker begynner vi aa bli flinke, vi slipper aa vaske klaerne vaare etter hvert maaltid. Og bedre skal det bli!
De indiske bartemennene er lagt helt paa hylla, og naa er fokuset rettet fullt mot det aa forstaa thai-engelsk. Thaiene er veldig soete og bestandig blide. Det er umulig aa ikke la seg sjarmere naar "yes" blir til "yeeeeeeeeeees", og "hello" blir til "heeeellooooooooooooo". Det virker som om alle vokaler skal uttales i minst 3 sekunder. Ord som "interesting" maa defor bli ekstremt lange og morsomme tenker vi.
Hedvig har forresten faatt seg en ny bestevenn. Han er lege og gaar under kallenavnet pillemannen. Hun har nemlig vaert saa heldig aa paadra seg de fleste sykdommer som har med oere- nese- hals systemet aa gjoere. Og da kan vi nevne tette oerer (vi er begge lei av ordet hae!), oeyekatarr, bronkitt og en maanedslang forkjoelelse. Tilsammen har hun vel faatt ca 20 forskjellige pillesorter med like mange forskjellige farger og former. (Til mamma: Vi har funnet din overmann!! ;) )
Som dere sikkert skjoenner har vi hatt tre nydelige og innholdsrike uker paa Koh Tao. Naa befinner vi oss i Bangkok, og skal nyte storbylivet et par dager. Vi har akkurat spist middag i Chinatown, en egen kinesisk bydel spekket av blinkende neonlys, kinesiske tegn og matboder med spennende mat (haifinner, gaasefoetter, ekle innvoller, rotter, hunder og alt man forventer aa finne i det kinesiske kjoekken). I skrivende stund begynner Hedvig akkurat aa komme til hektene igjen, etter ufrivillig aa ha spist en godt kamuflert chili.. Sitat Hedvig: "Faaaaaen, je trur je spiste en chiiiiiili...Det brenner!!! Vann!"
Sjekk ut de nye bildene, og gi oss gjerne en kommentar. Vi lurer paa om det er mulig aa overgaa Auduns innlevelse og skrivelyst!?
Er det naturlig aa tro at de mister foelget sitt og roter seg fullstending bort? - Ja.
Skjedde det? - Ja. Etter aa ha fullfoert Open Water kurset begynte vi paa Advanced kurs samme kveld. Vi dro ut ved solnedgang, fikk paa oss dykkerutstyret og ble utdelt en lommelykt hver og nedover bar det. Til vaart forsvar paa at vi rotet oss bort, er det ikke saa lett aa holde styr paa opp og ned, fram og tilbake og hvem som er hvem saa langt der nede i bekmoerket. Plutselig var de foran oss borte, og en lett panikk bredte seg mens vi lette etter de andre i ett minutt (som laererboka sier) foer vi maatte bite i det sure eplet og stige opp til overflaten. Saa der laa vi altsaa, tittende opp paa en nydelig, stjerneklar himmel, i paavente av at resten av gruppa skulle oppdage at vi mangla. Etter en stund kom de andre opp, og vi gikk ned igjen, litt mindre hoeye i hatten, og fikk et vellykket dykk, tross alt! (De foran oss ble kanskje litt lei av at vi pusta dem i nakken hele resten av dykket!)
Vi gjorde totalt 9 dykk, det ene bedre enn det andre. Oeya Koh Tao har noen av de beste dykkestedene i Asia. Korallrevene er frodige og fulle av fargerike fisker. Nede paa 30- meters dyp var vi saa heldige aa se en hai paa naert hold, ca 2 meter lang og 15 meter unna! Det skal nok sies at denne haien bare kommer til aa strekke seg og komme naermere for hver gang denne historien blir fortalt. Av andre minneverdige opplevelser saa kan vi nevne en gigantisk skilpadde, og en heftig slaasskamp mellom dykkerinstruktoeren vaar og to Trigger- fisker!!
Se for dere en Hollywood film, tekstet paa engelsk av Thaier. Er det naturlig aa tro at thaienes ekstremt daarlige engelsk klarer aa lage setninger som viker litt fra det opprinnelige?
-Ja. De dagene vi dykka, og ikke kunne konsumere alkohol, ble det rolige filmkvelder istedet. Selv de mest hardbarka actionfilmene kunne bli ganske saa humoristiske med tanke paa hvordan de var teksta. Vi trakk lett paa smilebaandene da det ble sagt paa filmen "I'm confused", og oversettelsen var "I'm prostituted". Eller vaar favoritt: "Remember, keep your ass open", istedetfor "Remember, keep you eyes open."
Se for dere to blonde jenter paa tur med en firhjuling og et lokalt thai-kart.
Er det naturlig aa tro at de havner paa totalt feil side av oeya i forhold til kart og plan? - Ja. Skjedde det? - Ja.
En dag vi var solbrente og lei strandlivet, leide vi oss en firhjuling og suste rundt paa oyea. Og da mener vi virkelig RUNDT paa oeya. Vi farta baade oest og vest, opp og ned og paa veier som ikke eksisterte. Ordet vei er vel kanskje ikke helt passende, humpete sti passer bedre inn. Dette saakalte kartet vi brukte kunne like gjerne vaert lagd av en treaarig analfabet, med vilkaaerlige stedsnavn slengt paa rundt omkring. Heldigvis fant vi riktig sti hjem foer natten senket seg, og de uttallige barene aapnet.
Se for dere to blonde jenter i den billigste bungalowen de kunne finne. Er det naturlig aa tro at denne bungalowen inneholdt x antall kakkerlakkfamilier? - Ja.
Vekket Helles broel halve nabolaget, og tilkalte internasjonale styrker i form av tyskere, canadiere,franskmenn og et par troette svensker? -Ja. Allerede den foerste kvelden/natta fikk vi utrydda et par familier, minst! Dagen etter kom det en troett og lei tysker med kakkerlakk spray til oss, han var nok litt lei av all denne skrikinga og bankinga paa natterstider. Litt smaaflaue takket vi pent, og brukte sprayen flittig.
Se for dere to blonde jenter som oever seg paa aa bli mestere i pinnespising. Er det naturlig aa tro at Helle knekker alle pinnene hun forsoeker seg med, og at all maten til Hedvig havner i fanget? - Ja. Skjedde det? - Hver gang! Men etter tre uker begynner vi aa bli flinke, vi slipper aa vaske klaerne vaare etter hvert maaltid. Og bedre skal det bli!
De indiske bartemennene er lagt helt paa hylla, og naa er fokuset rettet fullt mot det aa forstaa thai-engelsk. Thaiene er veldig soete og bestandig blide. Det er umulig aa ikke la seg sjarmere naar "yes" blir til "yeeeeeeeeeees", og "hello" blir til "heeeellooooooooooooo". Det virker som om alle vokaler skal uttales i minst 3 sekunder. Ord som "interesting" maa defor bli ekstremt lange og morsomme tenker vi.
Hedvig har forresten faatt seg en ny bestevenn. Han er lege og gaar under kallenavnet pillemannen. Hun har nemlig vaert saa heldig aa paadra seg de fleste sykdommer som har med oere- nese- hals systemet aa gjoere. Og da kan vi nevne tette oerer (vi er begge lei av ordet hae!), oeyekatarr, bronkitt og en maanedslang forkjoelelse. Tilsammen har hun vel faatt ca 20 forskjellige pillesorter med like mange forskjellige farger og former. (Til mamma: Vi har funnet din overmann!! ;) )
Som dere sikkert skjoenner har vi hatt tre nydelige og innholdsrike uker paa Koh Tao. Naa befinner vi oss i Bangkok, og skal nyte storbylivet et par dager. Vi har akkurat spist middag i Chinatown, en egen kinesisk bydel spekket av blinkende neonlys, kinesiske tegn og matboder med spennende mat (haifinner, gaasefoetter, ekle innvoller, rotter, hunder og alt man forventer aa finne i det kinesiske kjoekken). I skrivende stund begynner Hedvig akkurat aa komme til hektene igjen, etter ufrivillig aa ha spist en godt kamuflert chili.. Sitat Hedvig: "Faaaaaen, je trur je spiste en chiiiiiili...Det brenner!!! Vann!"
Sjekk ut de nye bildene, og gi oss gjerne en kommentar. Vi lurer paa om det er mulig aa overgaa Auduns innlevelse og skrivelyst!?
fredag 2. mars 2007
Bilder -India
Etter 7 uker med bart og curry ble vi lei, gjorde om billetten og stakk til Thailand! Saa i skrivende stund sitter vi under en palme, med paraplydrinken i haanda og storkoser oss!
Vi er paa en liten oey som heter Ko Tao, og jobber med dykkerlappen. Dvs, Helle er ferdig og Hedvig venter paa mer samarbeidsvillige oerer (les ikke-poppende oerer)
Vi har ENDELIG faatt lagt ut noen bilder fra India. Klikk dere inn paa linken, len dere godt tilbake og nyt det.. (eller bare kikk og stikk! )
http://community.webshots.com/user/hellasia
Legg gjerne igjen en kommentar eller to, det gleder to solbrente hjerter :)
Maa stikke, palmene kaller!
Vi er paa en liten oey som heter Ko Tao, og jobber med dykkerlappen. Dvs, Helle er ferdig og Hedvig venter paa mer samarbeidsvillige oerer (les ikke-poppende oerer)
Vi har ENDELIG faatt lagt ut noen bilder fra India. Klikk dere inn paa linken, len dere godt tilbake og nyt det.. (eller bare kikk og stikk! )
http://community.webshots.com/user/hellasia
Legg gjerne igjen en kommentar eller to, det gleder to solbrente hjerter :)
Maa stikke, palmene kaller!
tirsdag 13. februar 2007
Et lite eventyr..
Vi vil gjerne meddele om en litt spesiell opplevelse utenom det vanlige som vi har hatt de siste dagene. For aa ta det fra begynnelsen av befinner vi oss naa i Udaipur og har vaert her i fire dager. Dagen vi ankom bestemte vi oss for aa ta paa den japanske sightseeing-buksa og faa sett oss litt omkring paa ekte turistvis. Vi fulgte stroemmen av likesinnende og den foerte oss til en baattur ut til et lite oeypalass. Stua sammen som griser i en binge satt vi i en liten roed baat omgitt av feite tyskere og knipsende japanere, samtlige ikledd roede, glisne redningsvester.
Vel ute paa oeya var vi ferdige med dagens oppdrag paa ti minutter , og begynte aa se etter en mulighet for aa komme oss tilbake. Men baaten vaar var selvsagt allerede paa vei tilbake for aa hente en ny dose turister. En gjeng forretningsmenn i dress gikk viktige forbi oss og ned i en liten sprek speedbaat. En av mennene kom bort til oss og spurte hoeflig om vi trengte skyss noen steder (vi saa kanskje litt bortkomne ut). Vi takka pent nei, for vi fikk jo inn allerede med morsmelka at fremmede menn sitter man ikke paa med! Et minutt senere kom en av de andre mennene og sa at prinsen oensket at vi kom med han i baaten, og at vi burde se paa det som en stor aere. Med flakkende blikk og noelende steg befant vi oss med ett stigende ombord i baaten uten at det helt hadde sunket inn hva mannen akkurat hadde sagt. En ekte prins! Var vi kommet til himmelen? Var det en droem, eller bare en fantasi?
Vel framme naermest ramlet vi ut paa brygga og takka saa pent og ydmykt vi bare kunne for oss og sjangla mot utgangen. Ikke lenge etter kom en av tjenerne loepende heseblesende etter oss med penn og papir og sa at det var etter prinsens oenske at vi skrev ned navn, hotell og romnummer. Vi lot oss ikke be to ganger (baer over med oss- vi er tross alt bare to smaa piker med smaa ungpikehjerter). Samtidig fikk vi ut av han at prinsen var selveste soennen av Maharanaen av Mewar, eieren av det verdensberoemte Lake Palace av Udaipur og en del av verdens eldste kongelige dynasti. Deretter gikk dagen med til aa fantasere om hva som kunne komme til aa skje, og aa se fnisende tilbake paa det vi akkurat hadde opplevd. Det maatte bare ha vaert en droem? Og ja, vi var teite..
Saa, i gaar kveld, tok vi paa oss spanderbuksene vaare og bestilte bord paa et av byens mest ekslusive restauranter som laa inne paa palassomraadet. Vi kjoerte paa med deilig forrett, nydelig roedvin og unektelig god hovedrett. Da vi var kommet ganske saa godt ned i vinflaska og var paa vei til aa bestille oss en sheesha (vannpipe), saa vi han! Vaar prins!
Med dunkende hjerter og soete smil (og utvilsomt ved hjelp av en uvirksom sheesha) havna han ved bordet vaart resten av kvelden. Den forloep seg akkurat slik du kan tenke deg det, som en droem. Kallenavnet er Raj (Maharaj Kumar Sahib Lakshyaraj Singhji Mewar ble litt for langt for oss) og han er dreven i etikette og det aa foere en samtale. Vi kunne ikke annet enn aa slappe av og hygge oss (vinen hadde nok litt aa si). Naar det var paa tide aa finne loppekassa og regninga skulle betales med skrekk og gru, fikk vi bare en kort kommentar fra kelneren om at 'the bill has been taken care of'. Vi kikket bort paa prinsen vaar og fikk et lurt blunk tilbake. Sukk..
Telefonnummerene ble utvekslet og idag ble vi bedt med paa en deilig lunsj med hvitvin og tjenere som sto parat til aa helle i glassene vaare etter hver slurk (ja, det kunne bli littegranne irriterende). Vi foelte oss nesten som kongelige selv fordi hvorenn vi stod og gikk, bukket og hilste alle naar de saa prinsen.
Etter mat var det tid for baattur. Vi glemte forresten aa nevne den sinnsykt fine kameraten som var med. Han er modell. Trenger vi aa si mer?
Og ja, dette er bare en skrytemail. Vet det kan bli litt kvalmt. Vi beklager.
Men pokkern for en bra opplevelse!!
Vel ute paa oeya var vi ferdige med dagens oppdrag paa ti minutter , og begynte aa se etter en mulighet for aa komme oss tilbake. Men baaten vaar var selvsagt allerede paa vei tilbake for aa hente en ny dose turister. En gjeng forretningsmenn i dress gikk viktige forbi oss og ned i en liten sprek speedbaat. En av mennene kom bort til oss og spurte hoeflig om vi trengte skyss noen steder (vi saa kanskje litt bortkomne ut). Vi takka pent nei, for vi fikk jo inn allerede med morsmelka at fremmede menn sitter man ikke paa med! Et minutt senere kom en av de andre mennene og sa at prinsen oensket at vi kom med han i baaten, og at vi burde se paa det som en stor aere. Med flakkende blikk og noelende steg befant vi oss med ett stigende ombord i baaten uten at det helt hadde sunket inn hva mannen akkurat hadde sagt. En ekte prins! Var vi kommet til himmelen? Var det en droem, eller bare en fantasi?
Vel framme naermest ramlet vi ut paa brygga og takka saa pent og ydmykt vi bare kunne for oss og sjangla mot utgangen. Ikke lenge etter kom en av tjenerne loepende heseblesende etter oss med penn og papir og sa at det var etter prinsens oenske at vi skrev ned navn, hotell og romnummer. Vi lot oss ikke be to ganger (baer over med oss- vi er tross alt bare to smaa piker med smaa ungpikehjerter). Samtidig fikk vi ut av han at prinsen var selveste soennen av Maharanaen av Mewar, eieren av det verdensberoemte Lake Palace av Udaipur og en del av verdens eldste kongelige dynasti. Deretter gikk dagen med til aa fantasere om hva som kunne komme til aa skje, og aa se fnisende tilbake paa det vi akkurat hadde opplevd. Det maatte bare ha vaert en droem? Og ja, vi var teite..
Saa, i gaar kveld, tok vi paa oss spanderbuksene vaare og bestilte bord paa et av byens mest ekslusive restauranter som laa inne paa palassomraadet. Vi kjoerte paa med deilig forrett, nydelig roedvin og unektelig god hovedrett. Da vi var kommet ganske saa godt ned i vinflaska og var paa vei til aa bestille oss en sheesha (vannpipe), saa vi han! Vaar prins!
Med dunkende hjerter og soete smil (og utvilsomt ved hjelp av en uvirksom sheesha) havna han ved bordet vaart resten av kvelden. Den forloep seg akkurat slik du kan tenke deg det, som en droem. Kallenavnet er Raj (Maharaj Kumar Sahib Lakshyaraj Singhji Mewar ble litt for langt for oss) og han er dreven i etikette og det aa foere en samtale. Vi kunne ikke annet enn aa slappe av og hygge oss (vinen hadde nok litt aa si). Naar det var paa tide aa finne loppekassa og regninga skulle betales med skrekk og gru, fikk vi bare en kort kommentar fra kelneren om at 'the bill has been taken care of'. Vi kikket bort paa prinsen vaar og fikk et lurt blunk tilbake. Sukk..
Telefonnummerene ble utvekslet og idag ble vi bedt med paa en deilig lunsj med hvitvin og tjenere som sto parat til aa helle i glassene vaare etter hver slurk (ja, det kunne bli littegranne irriterende). Vi foelte oss nesten som kongelige selv fordi hvorenn vi stod og gikk, bukket og hilste alle naar de saa prinsen.
Etter mat var det tid for baattur. Vi glemte forresten aa nevne den sinnsykt fine kameraten som var med. Han er modell. Trenger vi aa si mer?
Og ja, dette er bare en skrytemail. Vet det kan bli litt kvalmt. Vi beklager.
Men pokkern for en bra opplevelse!!
fredag 9. februar 2007
Hvor er Willy- i India?!
Per dags dato, sitter vi med to oemme, slitne rumper etter 36 timer paa et humpete indisk tog. Og naar vi sier humpete, da snakker vi risting, svinging, humping, tuting og det du kan komme paa som braaker og rister. Vi er i Ahmedabad og venter paa et nytt tog, og 12 nye timer med herlig, indisk komfort. De siste togturene vi har hatt, har inneholdt baade krypende kakkerlakker i nakken og kravlende rotter mellom bena. Det er rart hvor mye man venner seg til, selv om man befinner seg paa 1. klasse...
For to uker siden var vi i Kumily. Det var et lite, sjarmerende sted, der hovedattraksjonene var teplantasjer, krydderhager og Periyar naturreservat. Vi bodde i en liten trehytte, hvor det var ekstremt viktig at vi lukka vinduene pga alle apekattene som hoppa rundt. Vi ble med to amerikanere paa guida tur rundt i naturreservatet, og ble ganske ivrige da guiden vaar saa en elefant i det fjerne. Vi beveget oss raskt mot elefanten som visstnok var der, og stussa litt over at guiden sto igjen.. Da vi kom tilbake, (uten egentlig aa ha sett noe) var guiden saa vennlig aa opplyse om at indiske elefanter er veldig aggresive ovenfor mennesker, og at vi egentlig bare burde ha snudd og gaatt fort tilbake. Jada...
Etter et par dager der, tok vi buss til Munnar (og ja, ordet humpete kan nevnes her og). Ikke de 9 kuleste timene vi har opplevd, men vi fikk tida til aa gaa med noe som maa vaere bortimot norgesrekord i "Mitt skip er lastet med" kun med dyrearter. I Munnar var det igjen teplantasjer og vakker natur som ventet oss. Vi traff to hyggelige franske gutter den foerste kvelden, og sammen dro vi paa Rikshaw- sightseeing den paafoelgende dagen. Betalte skarve 150 kr for 4 stk for en dag. Ble fraktet rundt akkurat hvor vi ville, og hadde en fin dag sammen med noe som maa vaere indias hyggeligste rikshawman (se bilde) (og ja, ordet humping kan ogsaa nevnes her!!).
Dagen etter dro vi og de franske guttene til Madurai, byen med det hellige tempelet Sri Meenakski, laget i 1560 og er hele 6 hektar stort. Digert med andre ord. Det er vanskelig aa beskrive foelelsen du faar naar du gaar inn i et slikt imponerende byggverk. Barfoett vandra vi rundt med aapen munn, virrende blikk og visste egentlig ikke helt hvor vi skulle staa og gaa. Det var indere overalt, noen laa paa gulvet og ba, andre ofra blomster og frukt, noen mediterte mens andre var opptatt med dagens salg av smaa offerlys og blomster. LITT annen opplevelse enn aa gaa inn i Ringsakerkirka for aa si det saann! Templet inneholdt ogsaa elefanter som gav velsignelser, og apekatter som tagg om bananer.
Fulle av inntrykk satte vi oss igjen paa toget, denne gangen til Bangalore, hvor vi skulle moete en indisk familie som onkelen til Hedvig kjenner. Vi hadde planlagt paa forhaand aa moete Krishna paa togstasjonen. Det som derimot ikke var saa noeye gjennomtenkt, var at ca 60 % av alle mannfolk i India heter Krishna, og at alle, ALLE har bart og ser like ut. Det hele utartet seg til aa bli en times lang "Hvor er Willy?" opplevelse, med to slitne, forrvirra jenter fra Norge som lette etter en inder hvis utseende var ukjent. Etter aa ha kommet seg fram til hovedinngangen, istedetfor aa staa i taxikoen i feil ende av stasjonen, kom det en fryktelig blid inder i skjoert, bart og oransje haar. Krishna er en mann i sin beste alder, akkurat runda 60, kulemage og med en fryktelig iver etter aa laere oss ALT om India. Paa en uke rakk vi innom indisk ofring, bryllup, barndaap, ekte indisk mat spist paa riktig vis (sittende paa gulvet, spise med hoeyre haanda fra et bananblad) og smaa indiske ord og vaeremaater. Det faktum at vi maatte sitte paa gulvet aa spise har igjen gaatt hardest ut over vaare allerede oemme rumper.
Det aa faa bo i en indisk familie en uke var en utrolig stor opplevelse. De behandlet oss som prinsesser, og kjoerte paa med mat saa det toet ut av oera til slutt. Vi skaffa oss indiske drakter, og foelte oss rimelig dumme der vi ble beglodd av hundrevis av flirfulle indere paa de ulike tilstelningene vi var paa.
La oss forklare litt om hvordan det er aa reise paa tur for to blonde jenter i India. Se for deg at du har paa deg klovnedrakt, klovnesko og roed parykkk, der du vandrer ned Karl Johan. Med andre ord, du skiller deg litt ut, og blir litt beglodd. Vi har aldri blitt saa beglodd i hele vaart lange liv! I samme setning vil vi ogsaa si at dette ikke oppleves saerlig behagelig. Tiggere som drar i bena vaare og vil ha penger, innpaaslitne selgere som vil selge deg all slags mulig moekk, og indere som proever aa lure deg hele tiden. Som dere skjonner saa kan det vaere utrolig slitsomt, MEN alt har sin sjarm, og vi har ogsaa truffet utrolig mange hyggelige, hjelpsomme mennesker som gjoer turen til det det er- en sinnsykt bra opplevelse!
For to uker siden var vi i Kumily. Det var et lite, sjarmerende sted, der hovedattraksjonene var teplantasjer, krydderhager og Periyar naturreservat. Vi bodde i en liten trehytte, hvor det var ekstremt viktig at vi lukka vinduene pga alle apekattene som hoppa rundt. Vi ble med to amerikanere paa guida tur rundt i naturreservatet, og ble ganske ivrige da guiden vaar saa en elefant i det fjerne. Vi beveget oss raskt mot elefanten som visstnok var der, og stussa litt over at guiden sto igjen.. Da vi kom tilbake, (uten egentlig aa ha sett noe) var guiden saa vennlig aa opplyse om at indiske elefanter er veldig aggresive ovenfor mennesker, og at vi egentlig bare burde ha snudd og gaatt fort tilbake. Jada...
Etter et par dager der, tok vi buss til Munnar (og ja, ordet humpete kan nevnes her og). Ikke de 9 kuleste timene vi har opplevd, men vi fikk tida til aa gaa med noe som maa vaere bortimot norgesrekord i "Mitt skip er lastet med" kun med dyrearter. I Munnar var det igjen teplantasjer og vakker natur som ventet oss. Vi traff to hyggelige franske gutter den foerste kvelden, og sammen dro vi paa Rikshaw- sightseeing den paafoelgende dagen. Betalte skarve 150 kr for 4 stk for en dag. Ble fraktet rundt akkurat hvor vi ville, og hadde en fin dag sammen med noe som maa vaere indias hyggeligste rikshawman (se bilde) (og ja, ordet humping kan ogsaa nevnes her!!).
Dagen etter dro vi og de franske guttene til Madurai, byen med det hellige tempelet Sri Meenakski, laget i 1560 og er hele 6 hektar stort. Digert med andre ord. Det er vanskelig aa beskrive foelelsen du faar naar du gaar inn i et slikt imponerende byggverk. Barfoett vandra vi rundt med aapen munn, virrende blikk og visste egentlig ikke helt hvor vi skulle staa og gaa. Det var indere overalt, noen laa paa gulvet og ba, andre ofra blomster og frukt, noen mediterte mens andre var opptatt med dagens salg av smaa offerlys og blomster. LITT annen opplevelse enn aa gaa inn i Ringsakerkirka for aa si det saann! Templet inneholdt ogsaa elefanter som gav velsignelser, og apekatter som tagg om bananer.
Fulle av inntrykk satte vi oss igjen paa toget, denne gangen til Bangalore, hvor vi skulle moete en indisk familie som onkelen til Hedvig kjenner. Vi hadde planlagt paa forhaand aa moete Krishna paa togstasjonen. Det som derimot ikke var saa noeye gjennomtenkt, var at ca 60 % av alle mannfolk i India heter Krishna, og at alle, ALLE har bart og ser like ut. Det hele utartet seg til aa bli en times lang "Hvor er Willy?" opplevelse, med to slitne, forrvirra jenter fra Norge som lette etter en inder hvis utseende var ukjent. Etter aa ha kommet seg fram til hovedinngangen, istedetfor aa staa i taxikoen i feil ende av stasjonen, kom det en fryktelig blid inder i skjoert, bart og oransje haar. Krishna er en mann i sin beste alder, akkurat runda 60, kulemage og med en fryktelig iver etter aa laere oss ALT om India. Paa en uke rakk vi innom indisk ofring, bryllup, barndaap, ekte indisk mat spist paa riktig vis (sittende paa gulvet, spise med hoeyre haanda fra et bananblad) og smaa indiske ord og vaeremaater. Det faktum at vi maatte sitte paa gulvet aa spise har igjen gaatt hardest ut over vaare allerede oemme rumper.
Det aa faa bo i en indisk familie en uke var en utrolig stor opplevelse. De behandlet oss som prinsesser, og kjoerte paa med mat saa det toet ut av oera til slutt. Vi skaffa oss indiske drakter, og foelte oss rimelig dumme der vi ble beglodd av hundrevis av flirfulle indere paa de ulike tilstelningene vi var paa.
La oss forklare litt om hvordan det er aa reise paa tur for to blonde jenter i India. Se for deg at du har paa deg klovnedrakt, klovnesko og roed parykkk, der du vandrer ned Karl Johan. Med andre ord, du skiller deg litt ut, og blir litt beglodd. Vi har aldri blitt saa beglodd i hele vaart lange liv! I samme setning vil vi ogsaa si at dette ikke oppleves saerlig behagelig. Tiggere som drar i bena vaare og vil ha penger, innpaaslitne selgere som vil selge deg all slags mulig moekk, og indere som proever aa lure deg hele tiden. Som dere skjonner saa kan det vaere utrolig slitsomt, MEN alt har sin sjarm, og vi har ogsaa truffet utrolig mange hyggelige, hjelpsomme mennesker som gjoer turen til det det er- en sinnsykt bra opplevelse!
torsdag 25. januar 2007
Svette indere og sjokolademousse..
Hei!
Takk for alle de utrolig hyggelige kommentarene vi har faatt. Alltid like koselig aa hoere om all snoen som har kommet hjemme, og om kulda som lurer rundt hushjoernet ;0)
Etter elleve late dager i Goa, (med paafoelgende vannpipe, ayurvedic massasje, god mat og utallige solnedganger) fikk vi endelig ut fingern og fant ut at vi ville reise soerover. Vi tok et nattog ned til Kollam, Kerala. Nattoget var ikke helt saann vi hadde forestilt oss det. Toget "stoppet", vi kastet oss paa, og ble moett av cirka en million svette indere med bart. "Kupeen" vaar bestod av aatte glisne plastikkbenker med paafoelgende seks svette indiske menn (alle med bart selvfoelgelig). Togturen tok 18 lange timer, men vi koste oss med kortspill, boeker og svett gulost som Hedvig for sikkerhets skyld hadde brukt som hodepute (alt for aa passe paa godsakene) saa den minnet mer om blaut gulostpudding. (Ja, Helle var ikke saa fornoeyd med Hedvigs prioriteringer av hvilke verdisaker man skal oppbevare naermest kroppen)
Uansett, vi kom da fram til slutt. I Kollam valgte vi aa dra paa en elvetur i Keralas "backwaters". I ekte veneziansk stil ble vi vist rundt i trange, sjarmerende kanaler omringet av et utrolig frodig landskap. En ypperlig maate aa se hvordan de innfoedte lever og arbeider side om side med elva. Til Helles store fryd fikk vi endelig smake paa fersk kokosmelk rett fra noetta! Deilig kaldt og forfriskende! Kvelden ble brukt til aa blant annet spise en fristende sjokolademousse som dessert. Dette resulterte i en helsikes magasjau/dritua/feber/kramper/oppkast/egentlig alt du kan tenkte deg av dritt paa en gang!
Og dagen etter hadde lure oss for sikkerhets skyld bestilt en 24 timers tur fra Kollam til Alleppey med husbaat! Dette skal vissnok vaere et av de stoerste hoeydepunktene i Soer-India. Vi pakket og dro, spydde og dreit litt, og kom oss ombord paa husbaaten. Her ble vi moett av hele tre indiske menn med bart (selvfoelgelig), alle til vaar disposisjon. En kokk, en skipper og en tjener. Baaten hadde egen sittesalong, kjoekken, bad, to soverom og soldekk. Det ble en "hektisk" dag med mye lesing, spising, fotografering og pur latskap. Og litt feberfantasier for Hedvig sin del. Helle holdt seg i godlage til natten senket seg stille over oss. Da var det heftige intervaller mellom doskaala, boetta og senga. Turen var absolutt verdt pengene, ikke tro at vi ikke fikk tid til aa kose oss, til tross for resultatet av sjokolademoussen dagen foer!
Naa har vi strandet i Alleppey og drar ikke herfra foer mageinnholdet er fast og fint igjen. Det siste doegnet har vi ligget rett ut paa et hotellrom. Helle var sikker paa at hun skulle doe og Hedvig kjedet seg kvakk ihjel, men har faatt tiden til aa gaa med aa vaere loepegutt for syyyyyke Helle, selvklipp av haar og hyppige dobesoek.
Haaper mageinnholdet deres er hakket bedre enn vaart og at dere har det bra til tross for LO-strid, oljelekkasje og sykehuskonflikten. Ta det med ro, mildvaeret kommer!
Takk for alle de utrolig hyggelige kommentarene vi har faatt. Alltid like koselig aa hoere om all snoen som har kommet hjemme, og om kulda som lurer rundt hushjoernet ;0)
Etter elleve late dager i Goa, (med paafoelgende vannpipe, ayurvedic massasje, god mat og utallige solnedganger) fikk vi endelig ut fingern og fant ut at vi ville reise soerover. Vi tok et nattog ned til Kollam, Kerala. Nattoget var ikke helt saann vi hadde forestilt oss det. Toget "stoppet", vi kastet oss paa, og ble moett av cirka en million svette indere med bart. "Kupeen" vaar bestod av aatte glisne plastikkbenker med paafoelgende seks svette indiske menn (alle med bart selvfoelgelig). Togturen tok 18 lange timer, men vi koste oss med kortspill, boeker og svett gulost som Hedvig for sikkerhets skyld hadde brukt som hodepute (alt for aa passe paa godsakene) saa den minnet mer om blaut gulostpudding. (Ja, Helle var ikke saa fornoeyd med Hedvigs prioriteringer av hvilke verdisaker man skal oppbevare naermest kroppen)
Uansett, vi kom da fram til slutt. I Kollam valgte vi aa dra paa en elvetur i Keralas "backwaters". I ekte veneziansk stil ble vi vist rundt i trange, sjarmerende kanaler omringet av et utrolig frodig landskap. En ypperlig maate aa se hvordan de innfoedte lever og arbeider side om side med elva. Til Helles store fryd fikk vi endelig smake paa fersk kokosmelk rett fra noetta! Deilig kaldt og forfriskende! Kvelden ble brukt til aa blant annet spise en fristende sjokolademousse som dessert. Dette resulterte i en helsikes magasjau/dritua/feber/kramper/oppkast/egentlig alt du kan tenkte deg av dritt paa en gang!
Og dagen etter hadde lure oss for sikkerhets skyld bestilt en 24 timers tur fra Kollam til Alleppey med husbaat! Dette skal vissnok vaere et av de stoerste hoeydepunktene i Soer-India. Vi pakket og dro, spydde og dreit litt, og kom oss ombord paa husbaaten. Her ble vi moett av hele tre indiske menn med bart (selvfoelgelig), alle til vaar disposisjon. En kokk, en skipper og en tjener. Baaten hadde egen sittesalong, kjoekken, bad, to soverom og soldekk. Det ble en "hektisk" dag med mye lesing, spising, fotografering og pur latskap. Og litt feberfantasier for Hedvig sin del. Helle holdt seg i godlage til natten senket seg stille over oss. Da var det heftige intervaller mellom doskaala, boetta og senga. Turen var absolutt verdt pengene, ikke tro at vi ikke fikk tid til aa kose oss, til tross for resultatet av sjokolademoussen dagen foer!
Naa har vi strandet i Alleppey og drar ikke herfra foer mageinnholdet er fast og fint igjen. Det siste doegnet har vi ligget rett ut paa et hotellrom. Helle var sikker paa at hun skulle doe og Hedvig kjedet seg kvakk ihjel, men har faatt tiden til aa gaa med aa vaere loepegutt for syyyyyke Helle, selvklipp av haar og hyppige dobesoek.
Haaper mageinnholdet deres er hakket bedre enn vaart og at dere har det bra til tross for LO-strid, oljelekkasje og sykehuskonflikten. Ta det med ro, mildvaeret kommer!
lørdag 13. januar 2007
Helvete, Bollywood og Paradis
Disse tre ordene kan brukes for aa beskrive hvordan vi har hatt det siden vi kom. For aa ta den raske versjonen, saa kom vi til flyplassen i Mumbai sent torsdag natt etter en lang reise. Uten aa vite verken hva myntenheten var, hvor vi skulle (og nesten hvor vi var), plukket vi ut et vilkaaerlig hotell i en vilkaaerlig bydel i Mumbai. Vi fant oss en neddopet taxisjaafoer som ikke snakket engelsk, og ikke visste hvor hotellet laa, til aa kjoere oss dit. Etter ca en og en halv time kom vi fram, og det som ventet oss der var et av de verste stroekene i bydelen Colaba. Prostituerte, fylliker og uteliggere laa stroedd, og hotellet vaares stinka saa gammel urin som du bare kan tenke deg.. Og det var forresten fullt. Men da det sto paa det verste, smilte lykken oss bi, og det dukket opp en hyggelig italiener. Han gav oss hotellrommet sitt, siden han skulle sjekke ut senere paa natta, og vi fikk sove der. Dagen etter vaaknet vi halv fire om ettermiddagen, og var litt utrolige for hva som ventet oss utenfor!!
Vi kom oss over doerstokkmila, fikk i oss litt mat, og hadde 4 bra dager i Mumbai, spekket av severdigheter og opplevelser paa godt og vondt.
Vi kan jo nevne en, nemlig da vi stilte som statister i en ekte Bollywoodfilm!! Vi ble headhunta paa gata, og ble fraktet tidlig om morgenen til settet. Filmen heter Partner, saa stikk inn paa limewire og last den ned;) Visstnok var det fullt av Bollywoodstjerner paa nivaa med Brad Pitt, George Clooney osv osv (disse var naturlig nok helt ukjente for oss) Dagen utartet seg med at Helle laa innpaa et artistrom og spydde litt, men kom seg ut paa settet etterhvert, mens Hedvig sto flittig og smilte bak kameraet dagen lang.
Per dags dato (noe vi har mista helt oversikten over) sitter vi i paradis. Og her har vi tenkt til aa sitte en stund ogsaa. Vi kom oss nemlig ned til Goa, litt lenger soer for Mumbai. Det gaar egentlig ikke ann aa beskrive hvor herlig det er her, men proev aa se for dere et idyllisk postkort med hvit strand, klart vann, frodige palmer, og en mild varm bris (ja, det er naa dere kan spy paa oss)!
Dagene gaar med til frokost med frisk frukt og juice servert rett paa stranda, etterfulgt av et par timer i sola, mer drikke og mat, sol,bading og alt du kan droemme om.
Med andre ord, vi har det ikke saa verst!! ;) Haaper dere koser dere hjemme, og at ikke snoeslapsen setter seg fast i skoa paa vei inn doera :)
Kos og klem fra Hedvig og Helle
Vi kom oss over doerstokkmila, fikk i oss litt mat, og hadde 4 bra dager i Mumbai, spekket av severdigheter og opplevelser paa godt og vondt.
Vi kan jo nevne en, nemlig da vi stilte som statister i en ekte Bollywoodfilm!! Vi ble headhunta paa gata, og ble fraktet tidlig om morgenen til settet. Filmen heter Partner, saa stikk inn paa limewire og last den ned;) Visstnok var det fullt av Bollywoodstjerner paa nivaa med Brad Pitt, George Clooney osv osv (disse var naturlig nok helt ukjente for oss) Dagen utartet seg med at Helle laa innpaa et artistrom og spydde litt, men kom seg ut paa settet etterhvert, mens Hedvig sto flittig og smilte bak kameraet dagen lang.
Per dags dato (noe vi har mista helt oversikten over) sitter vi i paradis. Og her har vi tenkt til aa sitte en stund ogsaa. Vi kom oss nemlig ned til Goa, litt lenger soer for Mumbai. Det gaar egentlig ikke ann aa beskrive hvor herlig det er her, men proev aa se for dere et idyllisk postkort med hvit strand, klart vann, frodige palmer, og en mild varm bris (ja, det er naa dere kan spy paa oss)!
Dagene gaar med til frokost med frisk frukt og juice servert rett paa stranda, etterfulgt av et par timer i sola, mer drikke og mat, sol,bading og alt du kan droemme om.
Med andre ord, vi har det ikke saa verst!! ;) Haaper dere koser dere hjemme, og at ikke snoeslapsen setter seg fast i skoa paa vei inn doera :)
Kos og klem fra Hedvig og Helle
Abonner på:
Innlegg (Atom)