Motorsykkelskrepper i dukkeland

Etter late dager i Sihanoukville i Kambodsja, satte vi oss paa bussen for aa la oss frakte over grensa til Vietnam. Begge var kjempespente, dette var noe vi hadde gledet oss til lenge. Men etter et par timer i buss begynte vi begge aa bli litt daffe og lei. For aa faa litt paafyll av adrenalin i kroppen, kom Helle paa det glupe innfall idet vi sto paa grensa, at vi skulle bytte pass! Hittil paa turen har vi blitt tatt enten som tvillinger eller soestre hvorenn vi har kommet. Saa for aa faa en virkelig bekreftelse paa hvor "like" vi er i asiatiske oeyne fant vi ut at hvis passkontrolloerens roengtensyn ikke kunne se forskjell, kunne ingen. Paa forhaand hadde alle i bussen levert passene sine for aa faa dem stemplet og godkjent. Vi sto begge litt halvspente da det var opprop og sjekking av pass og identitet. Da turen kom til froeken Hedvig Senstad, gled Helle elegant frem av koen, ga et lite soett smil, og fikk passet i haanden etter aa ha blitt gransket noeye opp og ned. Samme skjedde da froeken Helle Hermansen ble ropt opp. Saa resten av bussturen var Helle Hedvig og Hedvig Helle. Eller, Hedle eller Helvig om du vil. Ja, en smule forvirrende, selv for oss. (Og ja, baer over med oss, etter 4 maaneder paa reise har humoren blitt en smule degradert).

Vel fremme i Ho Chi Min City, trengte vi nok en gang et adrenalinpaafyll. Dette fikk vi mettet da vi leide oss to gamle sykler og bestemte oss for aa utforske bylivet i gatene som en ekte vietnameser. Dvs at man maa sykle rett som en pinne fordi man ikke er alene paa veien, men deler den med ikke mindre enn 4 millioner scootere pluss diverse andre fremkomstmidler. Uhell oppstaar ofte (noe vi saa opptil flere ganger) hvis man er en smule ustoe. Tenk deg den foelelsen av aa sykle paa en vei hvor man ikke lenger kan se asfalten for alle syklistene og mopedistene, kjenner varmen fra eksospottene rundt leggene og ser eksosen omsverme oss paa alle kanter. Det hadde ikke vaert plass til en eneste vietnameser til mellom all trafikken. Og det eneste ordet som kom ut av kjeften paa oss var: "shiiiiiiiiiiiiiiiiiit" idet vi proevde aa svinge til venstre i det samme krysset hvor alle andre saa ut til aa skulle i alle andre retninger enn vaar egen. Ja, en smule kaotisk, men sinnsykt kult! Og en iskald pils etterpa har aldri smakt bedre..

I denne historien hoerer det ogsaa med at Hedvig nesten ble arrestert! "Aa se, de protesterer mot noe!" sier en entusiastisk Hedvig og drar frem kameraet og begynner aa knipse. Helle skjoenner fort at det er noe som ikke stemmer idet hun i hvitoeyet ser groennkledde menn i uniform komme loepende i all hast rett mot turisten Hedvig. Det neste hun ser er en veivende, sint vietnameser som griper kameraet, Hedvig som febrilsk proever aa forklare at hun bare er en uskyldig uvitende turist, og flere groennkledde menn med koeller som stroemmer til. Det viste seg nemlig at det ikke var en demonstrasjon, men en parade for den avdoede kommunistiske lederen Ho Chi Min, noe man tydeligvis ikke er lov ta bilde av. Hedvig slapp saavidt unna haandjernene takket vaere at blondt haar, store pupper og et jaevlig bredt og uskyldig smil!

Videre gikk turen til Dalat, en liten by i hoeylandet i Vietnam, regnet som den mest romantiske byen i hele Vietnam, med frodig natur og vakkert landskap. Paa forhaand hadde vi lest i vaar kjaere bibel om en gruppe som kalte seg Easy Riders som tok paa seg guidede turer for turister bakpaa motorsyklene. Vi forestilte oss dem som noen harbarka vietnamesere med lakk og laer paa svaere Harley Davidsons, moerke solbriller og en sigg i kjeften. Det som ventet oss da vi steg ut av bussen var derimot Onkel Tintin og Onkel Dong. To soete besteforeldre paa seksti med hver sin lille Honda som sjarmerte oss i senk med en gang. Vi sa gladelig ja takk til aa bli med dem paa en firedagerstur rundt i hoeylandet og ned til kysten.

I loepet av disse fantastiske dagene som motorsykkelbabes, fikk vi et stoerre innblikk i Vietnam enn vi ville ha faatt paa noen annen maate. De tok oss med paa hjemmebesoek hos smaa etniske grupper hvor vi laerte om hvordan de levde og hvor vanskelig det er aa vaere en av de fattigste gruppene i Vietnam. Godteriet vi hadde kjoept med paa forhaand ble mottatt med store smil og var veldig populaert, spesielt blandt de yngste. Onklene vaare visste hvor de beste spisestedene var og vi fikk proeve alt. Vi stoppet paa utallige plantasjer og fikk plukke ivrig det vi ville av frukt og groent som vi stappet velvillig ned i ganen. Fikk til og med smake cashewnoettfrukt, en soet og veldig saftig opplevelse.

Vel framme og vel saare i baken ankom vi Mui Ne, takket for turen og slang oss ned i hengekoyene. Der ble vi liggendes i tre dager og stirre ut paa det blaa havet og beundre alle kitesurferne som slentret forbi med sine brune veltrente kropper.

Uthvilte og med friskt mot satte vi saa nesa nordover mot Hoi An. Her steg vi ut av backpackerrollen og inn i den materialistiske. Dette er nemlig Byen med stor B for de som foretrekker skreddersydde klaer, haandlagde sko, late ettermiddager paa kafe og sene kvelder med roedvin og herlig mat. Vi kjenner allerede at naar vi proever aa sette ord paa denne byen som vi falt saann for, oensker vi oss tilbake. Hele byen har en lun og varm stemning, med klassisk musikk stroemmende ut fra hvert gatehjoerne, idylliske smaa butikker og trange smug. Dagene vaare bestod av frokost med ferske baguetter ved elvebredden, deretter skredder- og skomakerbesoek, formiddagskaffe paa kafe med en god bok og noe godt attaat. Deretter var det paa’n igjen med proeving og korrigering av klaer for saa aa avslutte dagen paa en romantisk restaurant med deilig vietnamesisk mat og en flaske roedvin. Saa var det rett i loppekassa, (bokstavelig talt) som vi var saa generoese aa dele sammen med baade kakkerlakker og et par mindre soete mus og rotter.

Vi vil foroevrig meddele at vi befinner oss i dukkeland. “Store” vietnamesiske menn (gjerne ett til to hoder kortere enn oss) glir lett ned i plastikkstolene som florerer paa alle de smaa gaterestaurantene. Dette gjoer at vi foeler oss som kjemper, med tanke paa at disse stolene er identiske med de som staar i dukkestua hjemme. Det ekke like kult naar stolen sitter igjen idet vi skal til aa gaa.. Vi syns synd paa den litt stoerre amerikanske dama som havna paa gulvet med et hoeyt brak idet stolen knakk i to under henne, og haaper det aldri skjer med oss!

I dukkeland er det ikke bare stolene og menneskene som er smaa, men ogsaa kjoeretoeyene. Naar vietnameserne refererer til ordet buss, er det en kassebil. Og naar de refererer til kassebil, er den paa stoerrelse med den lille, groenne yarisen til Helles mor.
Vi har funnet en fellesbetegnelse for disse to kjoeretoyene: Klovnebil.
Begge fylles til randen av turister, baggasje, og hvis plass (noe det tydeligvis alltid er), et par vietnamesere paa toppen. Turistene alltid nederst til vaar ergelse, deretter baggasjen og de stakkars smaa vietnameserne klemmes tilfeldig inn der det er plass. Vi morer oss stort hver gang disse klovnebilene skal toemmes, som ingen ende tar.

Vi “gleder” oss allerede til neste gang.. :0)

Paa landeveien i Kambodsja.

“Should you become the victim of a robbery, do not panic and do not, under any circumstances, struggle. Calmly raise your hands and let your attacker take what they want. DO NOT reach for your pockets as the assailant may think you are reaching for a gun!”

Etter aa ha lest dette i vaar kjaere reisebibel, satte vi oss paa en tvilsomt shabby buss med dette i bakhodet, og satte kursen oestover mot det som regnes for aa vaere Asias daarligste veinett/reisesystem. Bussturen paa 125 km burde vaert overstaatt paa cirka 3 timer, men takket vaere at vi lot oss rundlure av han som solgte oss billettene, ble det naermere 10 timer paa en oede, roed sandete landesti.

Foerste stopp var Siem Reap og Ankor. For de av dere som har sprekker i den obligatoriske historiebiten, regnes Ankor som et av verdens sju underverker med Ankor Vat i spissen som verdens stoerste religioese bygning. Oi! To dager floey av sted ettersom vi suste av gaarde i vaar lille tuk-tuk og fikk med oss de ufattelig storslaatte tempelbygningene som befinner seg paa et omraade stoerre enn selve Siem Reap!

"Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. 1,7 millioner døde. Da han kom til makten, innstiftet han raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført. I forhold til befolkningstallet var Pol Pots folkemord vaerre enn baade Mao, Hitler og Stalins."

Dette er hva som ventet oss i hovedstaden Phnom Phen. Raatt og brutalt. Toul Sleng museet er et evig minne baade for khmererne og for alle oss andre om hvor faele mennesker kan bli mot hverandre. Foer krigen var det en helt vanlig ungdomsskole, men under de fire aarene Pol Pot satt ved makten ble det omgjort til en torturleir. Alle med utdanning, motstandere, regjeringsmedlemmer og til aa med de som kunne SE smarte ut ved f.eks aa bruke briller, havnet der for aldri aa komme ut igjen i live. Det hele ble veldig virkelig og personlig fordi rundt om paa skolen var det hengt opp bilder av ofrene. Alt som skjedde der ble dokumentert. Vi kunne se bilder av ofrene baade foer, under og etter tortur. Piggtraadgjernet var forsatt oppe og torturredskapene laa slik de ble forlatt. Vi sto begge med taarer i oeynene og gaasehud da guiden vaar fortalte hennes egen historie om hvordan hele familien hennes ble utslettet og hun selv sendt ut paa landet for aa jobbe i en alder av 14 aar. Da krigen var over hadde hun gaatt til fots i hele tre maaneder for aa komme tilbake til landsbyen sin. Naa jobber hun ved museet og gjennopplever dette hver dag for aa fortelle om det som har skjedd.

Killing Fields of Choeung Ek var stedet der alle ofrene ble fraktet ut om natten, drept og dumpet i graver rundt om paa omraadet. For aa spare kuler, ble det brukt spader, hakker, kniver og alt mulig tenkelig. Spedbarn ble slaatt mot trearne mens moedrene ble tvungett til aa se paa foer de selv ble voldtatt og drept. Slik raaskap hadde vi aldri forestilt oss mennesker kunne gjoere mot andre! Det hele ble ikke bedre av at mens vi gikk der, ble vi opplyst om at vi traakket paa menneskeben og klaer som fortsatt kom opp fra massegravene.

Som dere kanskje kan forstaa har det gaatt veldig inn paa oss aa oppleve dette. Noe som gjoer det kanskje saa sterkt for oss er at det faktisk skjedde for ikke lenger enn 30 aar siden. Man kan jo bare forestille seg at vaar foreldregenerasjon skulle ha opplevd det aa miste hele sin familie og alt de eier, og med det utgangspunktet bygge opp en ny generasjon..

Etter et par intense dager i hovedstaden, var det veldig godt aa komme seg ut til havet og til Sihanoukville. Her saa vi for oss noen rolige dager paa stranda for aa lade batteriene foer Vietnam. Det vi ikke hadde ventet oss var alle selgerne, tiggerne, krigsofrene og barna som florerte paa stranda. Mineofrene sleper seg rundt oss og ber om en slant, mens de smaa barna gaar rundt og selger tegninger og smykker de har laget selv. Det minner oss konstant paa alt dette landet har opplevd og hvor mye de strever for aa komme seg opp og frem. De har et langt stykke igjen, men har allerede kommet seg langt takket vaere en utrolig staapaavilje og deres nydelige smil og sjarm.

Hvis dere vil lese mer om Kambodsjas blodige historie, kan dere gaa inn paa denne utfyllende linken: http://www.forskning.no/Artikler/2005/januar/1103113849.61/artikkel_print