mandag 2. april 2007

Paa landeveien i Kambodsja.

“Should you become the victim of a robbery, do not panic and do not, under any circumstances, struggle. Calmly raise your hands and let your attacker take what they want. DO NOT reach for your pockets as the assailant may think you are reaching for a gun!”

Etter aa ha lest dette i vaar kjaere reisebibel, satte vi oss paa en tvilsomt shabby buss med dette i bakhodet, og satte kursen oestover mot det som regnes for aa vaere Asias daarligste veinett/reisesystem. Bussturen paa 125 km burde vaert overstaatt paa cirka 3 timer, men takket vaere at vi lot oss rundlure av han som solgte oss billettene, ble det naermere 10 timer paa en oede, roed sandete landesti.

Foerste stopp var Siem Reap og Ankor. For de av dere som har sprekker i den obligatoriske historiebiten, regnes Ankor som et av verdens sju underverker med Ankor Vat i spissen som verdens stoerste religioese bygning. Oi! To dager floey av sted ettersom vi suste av gaarde i vaar lille tuk-tuk og fikk med oss de ufattelig storslaatte tempelbygningene som befinner seg paa et omraade stoerre enn selve Siem Reap!

"Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. 1,7 millioner døde. Da han kom til makten, innstiftet han raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført. I forhold til befolkningstallet var Pol Pots folkemord vaerre enn baade Mao, Hitler og Stalins."

Dette er hva som ventet oss i hovedstaden Phnom Phen. Raatt og brutalt. Toul Sleng museet er et evig minne baade for khmererne og for alle oss andre om hvor faele mennesker kan bli mot hverandre. Foer krigen var det en helt vanlig ungdomsskole, men under de fire aarene Pol Pot satt ved makten ble det omgjort til en torturleir. Alle med utdanning, motstandere, regjeringsmedlemmer og til aa med de som kunne SE smarte ut ved f.eks aa bruke briller, havnet der for aldri aa komme ut igjen i live. Det hele ble veldig virkelig og personlig fordi rundt om paa skolen var det hengt opp bilder av ofrene. Alt som skjedde der ble dokumentert. Vi kunne se bilder av ofrene baade foer, under og etter tortur. Piggtraadgjernet var forsatt oppe og torturredskapene laa slik de ble forlatt. Vi sto begge med taarer i oeynene og gaasehud da guiden vaar fortalte hennes egen historie om hvordan hele familien hennes ble utslettet og hun selv sendt ut paa landet for aa jobbe i en alder av 14 aar. Da krigen var over hadde hun gaatt til fots i hele tre maaneder for aa komme tilbake til landsbyen sin. Naa jobber hun ved museet og gjennopplever dette hver dag for aa fortelle om det som har skjedd.

Killing Fields of Choeung Ek var stedet der alle ofrene ble fraktet ut om natten, drept og dumpet i graver rundt om paa omraadet. For aa spare kuler, ble det brukt spader, hakker, kniver og alt mulig tenkelig. Spedbarn ble slaatt mot trearne mens moedrene ble tvungett til aa se paa foer de selv ble voldtatt og drept. Slik raaskap hadde vi aldri forestilt oss mennesker kunne gjoere mot andre! Det hele ble ikke bedre av at mens vi gikk der, ble vi opplyst om at vi traakket paa menneskeben og klaer som fortsatt kom opp fra massegravene.

Som dere kanskje kan forstaa har det gaatt veldig inn paa oss aa oppleve dette. Noe som gjoer det kanskje saa sterkt for oss er at det faktisk skjedde for ikke lenger enn 30 aar siden. Man kan jo bare forestille seg at vaar foreldregenerasjon skulle ha opplevd det aa miste hele sin familie og alt de eier, og med det utgangspunktet bygge opp en ny generasjon..

Etter et par intense dager i hovedstaden, var det veldig godt aa komme seg ut til havet og til Sihanoukville. Her saa vi for oss noen rolige dager paa stranda for aa lade batteriene foer Vietnam. Det vi ikke hadde ventet oss var alle selgerne, tiggerne, krigsofrene og barna som florerte paa stranda. Mineofrene sleper seg rundt oss og ber om en slant, mens de smaa barna gaar rundt og selger tegninger og smykker de har laget selv. Det minner oss konstant paa alt dette landet har opplevd og hvor mye de strever for aa komme seg opp og frem. De har et langt stykke igjen, men har allerede kommet seg langt takket vaere en utrolig staapaavilje og deres nydelige smil og sjarm.

Hvis dere vil lese mer om Kambodsjas blodige historie, kan dere gaa inn paa denne utfyllende linken: http://www.forskning.no/Artikler/2005/januar/1103113849.61/artikkel_print

3 kommentarer:

tor sa...

Gripende rapport fra et regime som verden nok ikke har sett maken til!
I dag har vi fyllt opp vanningsanlegget og startet vanning på golfbanen. Det er knusk paa greenene og det meldes sol og varme i mange dager fremover. Kan belage oss paa mye gressklipping med en gang paasken er over!
Klem fra far!

Mette, Maren og Ole sa...

Dette var gripende lesig. En blir tenksom selv om historien er kjent. Tror det er viktig å bli minnet om verdens histoie på godt og vondt. Det gir perspektiver som jeg mener er viktig å ta med seg videre i livet. Det å få førstehåndsopplevelser gjør det ennå mer spesielt.
Her er det påske. Godt med fridager. Det er også herlig vår nå. Vi koser oss hos far og Birgitte. I dag er far en liten tur på jobb og vi har vært i butikken. Birgitte ville til Caroline og ble kjørt dit.

Vi forbereder konfirmasjonen i juni og Maren har bestemt seg for at hun vil ha bunad og det er nøyaktig to mnd til. Det er ikke lett å finne. En litt oppgitt mor ringer rundt til postenielle sydame, leter på finn.no og vi skal nok finne noe. Ole har blitt flink med hestene. Han har to dager på rad gitt dem mat og sluppet dem ut.
Klemmer til dere begge.

Unknown sa...

Heihei!

Har selv vært med på et par foredrag om Pol Pot og regimet hans og er helt enig i at det er utrolig hvor rått og brutalt det må ha vært. Bildene jeg så derifra viste hvordan det fortsatt var blod på trærne og rester av mennesker overalt. Kan love dere at det var stille i salen mens bildene ble vist...

Det virker som om dere tildels har begynt å bevege dere utenfor de største turistfellene nå? Håper iallefall dere fortsatt er forsiktige. Jeg vil helst at det ikke skal skje noe med dere :)

Klem fra en trøtt Audun :)