søndag 20. mai 2007

Livredderne stoeter paa spraakproblemer i Kina.

For aa fortsette der vi slapp forrige gang, gikk det ikke langt tid foer vi igjen satt i en klovnebil.. Da vi kom opp til Hanoi etter aa ha reist videre opp gjennom Vietnam, meldte vi oss paa en pakketur mens bussen sto klar utenfor og ventet paa oss (Etter 4 maaneder paa tur har vi blitt ganske saa spontane av oss). Det hele var bestemt, bestilt og betalt paa 5 minutter. Vi rakk ikke engang aa gaa paa do mellom den ene bussen til den andre. Uten aa helt ha forstaatt hva vi meldte oss paa, skulle vi paa en tre dagers tur ut til Halong Bay, det beroemte stedet der noen av scenene i ‘Tomorrow Never Dies” med James Bond ble filmet. Vel framme paa havna ble vi moett av noe som skulle vaere en “eksklusiv, unik baattur rundt Halong“, men som i realiteten var en av Vietnams mest velutviklede turistfeller. Minst 100 like baater sto troekt sammen, med 10 ganger saa mange like forvirrede turister som oss. Vi ble troekt sammen i baaten med en gjeng som var tre ganger stoerre enn det som sto i turbeskrivelsen, Den mest oppsiktvekkende delen av gjengen var et knippe fete, brautende russere. Vodkaen, grovbroedet og medbrakt kjoett kom opp paa bordet med en gang, og dette ble fortaert jevnt over gjennom hele turen. Volumet steg i takt med at vodkaflaska ble toemt. Det var med stor sorg vi tok farvel med de underholdene russerne, de hadde nemlig bare meldt seg paa en dagstur, mens vi seilte videre til stedet vi skulle, et naturreservat vi ikke husker navnet paa. ‘Naturreservatet’ var en heslig havn med enda mer heslige neonlys blinkende over alt, og musikk som runget ut over alle de heslige barene. Ganske saa heslig med andre ord.

Dagen etter sto vi tidlig opp og dro paa en 3 timers fjelltur paa en av toppene der vi fikk sett litt av den flotte naturen som faktisk er der. Deretter var det ut paa baattur til en oey som skulle visstnok ha en masse aper- derav navnet apeoeya. Her tok turen en litt ny og spennende vri da vi maatte til med livredning! For aa se apene maatte man nemlig klatre opp en skummel og farlig steinvegg. I slipperser sto vi over den turen, og tok heller litt kayaking rundt oeya. Da vi kom tilbake hadde en av jentene falt ned og slaatt ryggen. Resten av gjengen sto bare tafatt rundt og saa paa, mens den stakkars jenta laa der og skalv og graat. Det var da Hedvig og Helle rykket til med sine skralle foerstehjelpskunnskaper og satte hele gjengen i sving. Baara ble laget, speedbaat ble tilkalt og vi forsikret oss om at jenta ikke hadde brukket noe. Vi stroek henne paa panna og holdt henne i haanda, og var opgitte over at vi som de yngste paa hele baaten, var de som tok mest ansvar og kontroll. Senere paa kvelden fikk vi hoere at alt var bra og ingen ting var brukket.

Men dramatikken skulle ingen ende ta. Etter at alle hadde lagt seg samme kvelden skulle vi nok en gang redde liv! Takket vaere Helles gode luktesans og Hedvigs raske reaksjonsevne avverget vi nemlig storbrann paa hotellet! Det hadde tatt fyr i aircondition- anlegget, og vi var de eneste som fikk med oss dette. Hedvig sprang rundt og vekket irriterte turister som ville sove og som egentlig ikke brydde seg, mens Helle og romkameraten vaar loep ut i bare undertoeyet og varslet nattvakta. Det vi fort skulle merke, var at ingen egentlig bryddde seg om at det sto flammer ut av veggen! Nattevakta var mer opptatt av aa lyse paa Helle og romkameraten som sto meget lettkledde ute paa gata. Vi klarte tilslutt aa vekke de som jobba der, men de brydde seg heller lite og visste rett og slett ikke hva de skulle gjoere. Til slutt ble aircondition anlegget skrudd av, og alle, dvs oss, kunne vende tilbake til rommet. Litt fortumlede og med hoey puls la vi oss igjen, og var glade for vi skulle tilbake til Hanoi dagen etter.

I Hanoi meldte vi oss paa nok en spontantur. Denne gangen til fjellandsbyen Sapa (vi rakk saavidt aa gaa paa do mellom bussutvekslingen dennne gangen). Sapa er en sjarmerende liten by hoeyt oppe I de vietnamesiske fjellene. Med en fantastisk utsikt over dalen under og de hoeye fjellene rundt er det populaert sted for spreke backpackere. Turopperatoerene I Hanoi frister med fjellturer som tar deg med paa besoek til de etniske minoritetsgruppene som bor I smaa landsbyer rundt om I dalene. Dette maatte vaere midt I blinken for to trauste vikinger som oss tenkte vi! Entusiasmen forsvant fort Idet vi steg ut av klovnebilen og ble moett av tjukk taake og turister med ullgensere og lue. Med andre ord Ikke helt optimale forhold til aa melde seg paa et par dagers gaatur I fjellene uten skikkelig med regnklaer. I stedet tok vi inn paa et boettekott av et hotellrom med fersk musebaesj, spindelvev og lopper (Ugg). Dagene ble brukt til aa gaa smaa dagsturer paa egenhaand I byens omegn mellom regnbygene, og ellers jobbe aktivt for aa stoette den lokale organisasjonen Hua Sua-skolen. Skolen er for foreldreløse, gatebarn og barn av krigsskadede og ekstremt fattige, og har utdannet over 3000 elever siden starten I 1995. Naa maa dere ikke faa galt inntrykk av oss her. Vaar del av “hjelpen” bestod nemlig I aa legge igjen saa mye penger som mulig I kakedisken paa restauranten Baguett og Chocolat, hvor alt overskuddet gaar til organisasjonen. Med mye daarlig og kaldt vaer var det deilig aa sette seg ned med en kopp sjokolade, noe godt attaat og en bok foran peisen paa kafeen. Det skulle bli trist aa si farvel til dette og Vietnam som vi var blitt saa glade i. Neste stopp var flyplassen I Hanoi og et helt nytt land.

Med masse sommerfugler i magen satte vi oss paa flyet opp til Hong Kong. Sommerfuglene ble ikke akkurat mindre etter ha aa lest om de mange spraakproblemene som kom til aa vente oss I Kina, landet der det snakkes ekstremt lite engelsk. Uskyldige spoersmaal som: Can I have new sheets in my bed please? Kan plutselig bli: You wanna shit in your bed? Eller; Can I have a fork on my table Please? kan kineserne oppfatte som: You wanna fuck on the table?!
Paa flyplassen i Hong Kong var det en litt spent Helle som moette Emily, en soet kinesisk jente som hun ble kjent med I Italia. Vi skulle bo hos familien hennes en hel uke og det viste seg aa vaere en sprudlende og morsom gjeng som ikke visste hva av godt de kunne gjoere for oss. Det aa bo hos en kinesisk familie gjorde at vi fikk oppleve byen paa en annen maate enn om vi skulle stresset rundt med kart og kompass paa egenhaand. Selve byen er en gigantisk samling hoeyblokker, shoppingsentere, barer og vestlige restauranter. Veldig ren og stilig, men ufattelig forurenset. Her fikk vi virkelig proevd ut storbylivet og Emily tok med oss med overalt. Penga floey alt for fort for to jenter som fortsatt hadde igjen 2 uker I Kina.

Videre floey vi til neste storby, Shanghai, verdens mest hurtigvoksende by. I to dager var vi igjen omsvermet av skyskrapere, byggekraner og et tykt lag eksos. I superfart saa vi alt det viktige, og vi rakk til og med aa treffe paa en totning I 350. etasje I Shanghais hoeyste bygning. Verden er ikke stor!

Moekk leie av forrurensning og storby satte vi oss paa flyet til Qingdao, I haap om en litt mer rolig og mindre by. Den ‘lille soete sjarmerende strandbyen’ vaar viste seg aa vaere en by med 1.3 millioner innbyggere, full av atter hoeye bygninger, McDonald’s sjapper og et nytt lag forurensning. Idet vi steg ut av flyet, fulle av foventninger om sol og sommer, ble vi istedet moett av en temperatur som kunne minne om en skikkelig sur hoestdag i Norge. Med andre ord, ikke helt bikinivaer. Vi snurra oss rundt igjen, og bestilte i all hast flybilletter til Xi`an et par dager senere. Her haaper vi aa faa med oss en viktig kulturell bit av Kina ettersom det har vaert Kinas hovedstad et par dynastier tilbake. Deretter gaar turen opp til Beijing, siste stoppested paa turen!

2 kommentarer:

Audun sa...

Mye dramatikk ser jeg :P Godt at noen stod frem og tok ansvar iallefall da, bra jobba! Brennende airconditionanlegg er jo heller ikke det morsomste man kan våkne til på rommet...

Sorry at jeg har vært sløv til å kommentere i det siste ass, men jeg har jo skravla litt på msn og fjesboka og sånn da så jeg håper det går greit ;)

Dere får nyte de siste dagene av turen så snakkes vi når dere er tilbake :D

Mette, Maren og Ole sa...

Handlingslammet er dere i allefall ikke. Og det er bra. Ellers er det ikke godt å vite hvordan man opptrer i vanskelige situasjoner før man faktisk står midt oppi det.
Ja, den store turen går mot slutten. Og for en tur. Det blir nesten litt rart å ikke måtte vente på nye blogger fra dere og lese om alt dere opplever. Spennende har det vært, av og til litt for spennende. Historien med passene f.eks får meg til å bli uvel bare ved å tenke på den.
Alt hjemme dreier seg nå om 23/5, kl 16.15..... Møter, treninger og kamper er skjøvet til side. Gleder meg veldig til å se dere komme ut døra på Gardermoen. Og please..... ikke tull mer med passene.
Stor klem fra Kløfta.