mandag 30. april 2007

Motorsykkelskrepper i dukkeland

Etter late dager i Sihanoukville i Kambodsja, satte vi oss paa bussen for aa la oss frakte over grensa til Vietnam. Begge var kjempespente, dette var noe vi hadde gledet oss til lenge. Men etter et par timer i buss begynte vi begge aa bli litt daffe og lei. For aa faa litt paafyll av adrenalin i kroppen, kom Helle paa det glupe innfall idet vi sto paa grensa, at vi skulle bytte pass! Hittil paa turen har vi blitt tatt enten som tvillinger eller soestre hvorenn vi har kommet. Saa for aa faa en virkelig bekreftelse paa hvor "like" vi er i asiatiske oeyne fant vi ut at hvis passkontrolloerens roengtensyn ikke kunne se forskjell, kunne ingen. Paa forhaand hadde alle i bussen levert passene sine for aa faa dem stemplet og godkjent. Vi sto begge litt halvspente da det var opprop og sjekking av pass og identitet. Da turen kom til froeken Hedvig Senstad, gled Helle elegant frem av koen, ga et lite soett smil, og fikk passet i haanden etter aa ha blitt gransket noeye opp og ned. Samme skjedde da froeken Helle Hermansen ble ropt opp. Saa resten av bussturen var Helle Hedvig og Hedvig Helle. Eller, Hedle eller Helvig om du vil. Ja, en smule forvirrende, selv for oss. (Og ja, baer over med oss, etter 4 maaneder paa reise har humoren blitt en smule degradert).

Vel fremme i Ho Chi Min City, trengte vi nok en gang et adrenalinpaafyll. Dette fikk vi mettet da vi leide oss to gamle sykler og bestemte oss for aa utforske bylivet i gatene som en ekte vietnameser. Dvs at man maa sykle rett som en pinne fordi man ikke er alene paa veien, men deler den med ikke mindre enn 4 millioner scootere pluss diverse andre fremkomstmidler. Uhell oppstaar ofte (noe vi saa opptil flere ganger) hvis man er en smule ustoe. Tenk deg den foelelsen av aa sykle paa en vei hvor man ikke lenger kan se asfalten for alle syklistene og mopedistene, kjenner varmen fra eksospottene rundt leggene og ser eksosen omsverme oss paa alle kanter. Det hadde ikke vaert plass til en eneste vietnameser til mellom all trafikken. Og det eneste ordet som kom ut av kjeften paa oss var: "shiiiiiiiiiiiiiiiiiit" idet vi proevde aa svinge til venstre i det samme krysset hvor alle andre saa ut til aa skulle i alle andre retninger enn vaar egen. Ja, en smule kaotisk, men sinnsykt kult! Og en iskald pils etterpa har aldri smakt bedre..

I denne historien hoerer det ogsaa med at Hedvig nesten ble arrestert! "Aa se, de protesterer mot noe!" sier en entusiastisk Hedvig og drar frem kameraet og begynner aa knipse. Helle skjoenner fort at det er noe som ikke stemmer idet hun i hvitoeyet ser groennkledde menn i uniform komme loepende i all hast rett mot turisten Hedvig. Det neste hun ser er en veivende, sint vietnameser som griper kameraet, Hedvig som febrilsk proever aa forklare at hun bare er en uskyldig uvitende turist, og flere groennkledde menn med koeller som stroemmer til. Det viste seg nemlig at det ikke var en demonstrasjon, men en parade for den avdoede kommunistiske lederen Ho Chi Min, noe man tydeligvis ikke er lov ta bilde av. Hedvig slapp saavidt unna haandjernene takket vaere at blondt haar, store pupper og et jaevlig bredt og uskyldig smil!

Videre gikk turen til Dalat, en liten by i hoeylandet i Vietnam, regnet som den mest romantiske byen i hele Vietnam, med frodig natur og vakkert landskap. Paa forhaand hadde vi lest i vaar kjaere bibel om en gruppe som kalte seg Easy Riders som tok paa seg guidede turer for turister bakpaa motorsyklene. Vi forestilte oss dem som noen harbarka vietnamesere med lakk og laer paa svaere Harley Davidsons, moerke solbriller og en sigg i kjeften. Det som ventet oss da vi steg ut av bussen var derimot Onkel Tintin og Onkel Dong. To soete besteforeldre paa seksti med hver sin lille Honda som sjarmerte oss i senk med en gang. Vi sa gladelig ja takk til aa bli med dem paa en firedagerstur rundt i hoeylandet og ned til kysten.

I loepet av disse fantastiske dagene som motorsykkelbabes, fikk vi et stoerre innblikk i Vietnam enn vi ville ha faatt paa noen annen maate. De tok oss med paa hjemmebesoek hos smaa etniske grupper hvor vi laerte om hvordan de levde og hvor vanskelig det er aa vaere en av de fattigste gruppene i Vietnam. Godteriet vi hadde kjoept med paa forhaand ble mottatt med store smil og var veldig populaert, spesielt blandt de yngste. Onklene vaare visste hvor de beste spisestedene var og vi fikk proeve alt. Vi stoppet paa utallige plantasjer og fikk plukke ivrig det vi ville av frukt og groent som vi stappet velvillig ned i ganen. Fikk til og med smake cashewnoettfrukt, en soet og veldig saftig opplevelse.

Vel framme og vel saare i baken ankom vi Mui Ne, takket for turen og slang oss ned i hengekoyene. Der ble vi liggendes i tre dager og stirre ut paa det blaa havet og beundre alle kitesurferne som slentret forbi med sine brune veltrente kropper.

Uthvilte og med friskt mot satte vi saa nesa nordover mot Hoi An. Her steg vi ut av backpackerrollen og inn i den materialistiske. Dette er nemlig Byen med stor B for de som foretrekker skreddersydde klaer, haandlagde sko, late ettermiddager paa kafe og sene kvelder med roedvin og herlig mat. Vi kjenner allerede at naar vi proever aa sette ord paa denne byen som vi falt saann for, oensker vi oss tilbake. Hele byen har en lun og varm stemning, med klassisk musikk stroemmende ut fra hvert gatehjoerne, idylliske smaa butikker og trange smug. Dagene vaare bestod av frokost med ferske baguetter ved elvebredden, deretter skredder- og skomakerbesoek, formiddagskaffe paa kafe med en god bok og noe godt attaat. Deretter var det paa’n igjen med proeving og korrigering av klaer for saa aa avslutte dagen paa en romantisk restaurant med deilig vietnamesisk mat og en flaske roedvin. Saa var det rett i loppekassa, (bokstavelig talt) som vi var saa generoese aa dele sammen med baade kakkerlakker og et par mindre soete mus og rotter.

Vi vil foroevrig meddele at vi befinner oss i dukkeland. “Store” vietnamesiske menn (gjerne ett til to hoder kortere enn oss) glir lett ned i plastikkstolene som florerer paa alle de smaa gaterestaurantene. Dette gjoer at vi foeler oss som kjemper, med tanke paa at disse stolene er identiske med de som staar i dukkestua hjemme. Det ekke like kult naar stolen sitter igjen idet vi skal til aa gaa.. Vi syns synd paa den litt stoerre amerikanske dama som havna paa gulvet med et hoeyt brak idet stolen knakk i to under henne, og haaper det aldri skjer med oss!

I dukkeland er det ikke bare stolene og menneskene som er smaa, men ogsaa kjoeretoeyene. Naar vietnameserne refererer til ordet buss, er det en kassebil. Og naar de refererer til kassebil, er den paa stoerrelse med den lille, groenne yarisen til Helles mor.
Vi har funnet en fellesbetegnelse for disse to kjoeretoyene: Klovnebil.
Begge fylles til randen av turister, baggasje, og hvis plass (noe det tydeligvis alltid er), et par vietnamesere paa toppen. Turistene alltid nederst til vaar ergelse, deretter baggasjen og de stakkars smaa vietnameserne klemmes tilfeldig inn der det er plass. Vi morer oss stort hver gang disse klovnebilene skal toemmes, som ingen ende tar.

Vi “gleder” oss allerede til neste gang.. :0)

4 kommentarer:

tor sa...

Dere er to GÆRNE JINTER! Det er nesten så dere skulle fortjent å bli putta i et bur med andre som prøver å krysse grenser med forfalskede papirer. Det vil nok en dag gå opp for dere hva dere egentlig har gjort...? Men, moro var det nok lell!
Alle gleder vi oss til dere kommer hjem om litt over tre uker.
Hvilket scoop å farte rundt på motorsykkel. Stor nærmere omgivelsene er det vanskelig å komme.
Klem fra far, og Sigurd som stryker seg intill beina mina...

Astrid sa...

Støtter meg til det Tor, sa ; dere er fryktlig gærne, nå må dere holde dere på matta så dere ikke blir igjen i Kina...veldig artig også da å høre om hva dere opplever, dette er vel bare et knippe historier, tenk alt vi ikke vet ??? Så er dere så flinke til å skrive, forfatterspirer... Likte godt sammenligningen med yarisen min, det er jo det jeg alltid har sagt, den er STOOOR NOK !! Gleder oss til dere kommer hjem, vi sees på Gardemoen. Kos dere hos Emily, nyt de siste 3 uker.
Klem fra mamma

Karen S. sa...

Hei på dere!
Morro å følge dere på ferden. Dere må ha det utrolig morsomt. Nyt det mens dere kan, vi andre får drømme oss bort i fortellingene deres. Kos dere de siste ukene. Stor klem fra Karen

Eivind Riley sa...

Oppdaga bloggen deres nå, ærti' lesning:) Virker som dere utnytter tida bra og får opplevd myyye, det er viktig :) Skulle egentlig bare ønske dere en god tur videre, og gjøre det helt klart at jeg er dritmisunnelig, jeg savner å reise..!